Annonse

On the RoadDen største fordelen med elbil er at du kan røyke mens du fyller tanken, sa Hans. Vi sto fire mann på Kjellstad hurtigladestasjon med hver vår rullings.

 

Leafen vi hadde lånt, var etter litt træl og banning omsider koblet til hurtigladeren. Vi var på vei til begravelse i Sandefjord. Fire mann i en burgunder Leaf.

Etter at vi hadde fylt tanken noe over 90%, tok John-Olav over rattet. Han er til vanlig taxisjåfør og etter eget utsagn ekspert på å kjøre økonomisk. Den egenskapen kunne komme godt med siden vi skulle til Sandefjord. På spilleren dundret NWA barskt da vi svingte ut fra Kjellstad. Gangsta Gangsta. John Olav protesterte etter kort tid. Hadde vi ikke noe visesang? Hans satte på Stein Torleif Bjella, Hallingdals store sønn. Det ble akseptert, selv om John-Olav helst ville hatt Stein Ove Berg.

John-OlavAtle og jeg satt bak. Og var det plass? Atle er særdeles lang, men satt pent og klagde ikke. Han bare satte seg litt sidelengs for å få plass til beina. For meg som kjører Kewet, var førsteinntrykket av Leafen at den på et vis var elbilenes svar på Passat. Familievennlig og fornuftig, men ikke en bil man snur seg etter. Til det ser den for vanlig ut. Men selv om den ikke er noe sjarmtroll, tok den oss frem til kapellet i rett tid. Men vi hadde ikke all verdens strøm igjen, og fant ikke lademulighet da vi parkerte.

Etter en usedvanlig fin og verdig begravelse tok jeg over rattet fra kapellet og oppover mot etterpålaget. På spilleren gikk Høyspent, Elektrisk og Deilig med gode gamle Kjøtt på full guffe da vi svingte oppover mot Anders Jahres mektige residens. Låta passet godt selv om det nå ikke var så mye strøm igjen på Leafen. Jeg kjørte forbi parkeringsplassen og inn i bakgården der det hang en kontakt på veggen. Takk og lov.

Hans jogget inn og spurte på kjøkkenet om vi kunne få låne litt strøm. Sjarmtrollet fra Lørenskog fikk snøret i bånn. Det var greit. Vi trælet som vanlig litt med kontakten, og fant aldri helt ut av hvordan vi regulerte strømstyrken på den smarte, justerbare ladekabelen. Vi ville jo nødig sprenge sikringen på kjøkkenet så begravelsesselskapet fikk kald mat. Det gikk greit. Sikringen holdt. For øvrig var maten kald likevel.

Vi var i Jahres residens i tre timer før vi satte kursen sørover, og de tre timene med lading hadde ikke vært nok. På appen sin så Hans at det var en hurtigladestasjon ved Tønsberg, nemlig hos Nissan-forhandleren Gravdahls Auto. Der krevdes det betaling, men strøm måtte vi jo ha. Hans dro kortet sitt, men nektet å fylle mer enn høyst nødvendig for å få oss til Kjellstad. Han har alltid vært en gjerrigknark. Men en gambler. Det skal han ha.

På mange måter ble ladepausene til en slags tenketank der ikke minst John-Olav blomstret. Han ergret seg høylytt over all energien som gikk til spille på helsestudioene når folk sykler på spinningsykler. Kunne ikke disse produsere strøm, og så kunne folk lade sine egne elbiler på selvprodusert kraft mens de trente? For øvrig slo John-Olav et slag for at fremtidens helsestudio kunne bli at en bonde leier ut jordet sitt. Så kan folk bære stein frem og tilbake. For bare 50 kroner måneden. Det er fint å ha med seg egen filosof på tur.

AlleMot Kjellstad ble det en thriller. Jeg kjørte knallhardt økonomisk, med mye spydige kommentarer fra baksetet hver gang jeg kom over tre prikker på powermeteret. Stadig ble det mindre og mindre strøm. Displayet viste at vi hadde 39 kilometer igjen, og strøm til 50 kilometer. Så ble forholdet 20-18, og deretter 6-3. Vi slo av The Specials for å spare strøm. Da vi endelig svingte av mot Kjellstad viste displayet bare streker og pep stygt. Danger Danger. Vi var tilsynelatende tomme for strøm. Atle kommenterte tørt at å kjøre elbil definitivt var spenning i hverdagen. Han virket litt nervøs, og har aldri vært noen gambler. Jeg var fast bestemt på å klare det. På den humpete veien inn mot ladestasjonen pep det illsint fra displayet og passasjerene var skrekkslagne. Ville vi nå frem til ladestasjonen? For å erte de andre lot jeg som om vi var tomme for strøm, og skrekkslagen fryd fylte baksetet.

Men det gikk bra. Vi kjørte frem til ladestasjonen og fikk fiklet oss på. Det sto en kar der fra før og ladet fra det andre uttaket. En gammel elbilkjenning av Hans i en liten i-MiEV. Det tok ikke lang tid før han og John-Olav hadde blitt bestevenner, og snart hadde de stiftet Kjellstad-TenkeTank. De rakk å stifte et nytt parti: Det Dynamiske Parti. Et parti som ikke hadde noe program, men som kunne manøvrere dynamisk fra sak til sak.

Fra Kjellstad tok Atle over rattet. Han kjørte stødig opp Lierbakkene, og lot seg ikke merke med at det dro en del strøm. 400 kilo passasjerer krever sitt. Displayet viste brått at vi ikke hadde nok til å komme oss tilbake til Oslo. Det var nesten så vi dempet Bowie for å spare strøm. Men så, da vi var kommet oss opp og det flatet ut, viste den plutselig at vi kunne kjøre milevis forbi Oslo. Computeren i Leafen tar nemlig hele tiden utgangspunkt i helningsgraden som er på veien akkurat der og da.

HansPå Høvik satte vi av John-Olav. Der ventet hans gamle forurensende Renault med tøffe, påklistrede kulehull han hadde kjøpt på Biltema. Dette var altså mannen som ville bytte ut NWAs Gangsta Gangsta med Stein Ove Berg på spilleren. Forstå det den som kan.

Vi kjørte videre inn mot Oslo og slapp David Byrne løs med overstrømmende rytmer. Det fine med elbil er alle fordelene, sa jeg. Gratis parkering, kjøring i kollektivfeltet, gratis lading og ikke minst at man kan parkere på handicap-parkering. Det gikk noen sekunder. Kan man virkelig parkere på handicap-parkering, spurte Atle. Bare hvis du kjører Kewet, sa Hans. Hans har greie på sånt. Men det viktigste, la han til, er at du kan røyke mens du tanker. Det kan du ikke med en bensinbil.

Da oppdaget vi plutselig at John-Olav hadde glemt igjen mobilen sin i baksetet. En ellevill biljakt fulgte. Atle klemte litt motvillig pedalen til bunns, og vi kunne etter hvert skimte John-Olav der fremme. Overraskende raskt var Leafen oppe på siden av Renaulten. Vi vinket med mobilen hans. John-Olav trodde vi tullet, og vinket smilende tilbake. Etter å ha kjørt vinkende forbi hverandre noen ganger fikk John-Olav endelig øye på mobilen. Vi vurderte en stund å overlevere den fra bilvindu til bilvindu i 80 km i timen som på film, men valgte det trygge, svingte inn og fikk overlevert mobilen. Leafen viste seg i dette tilfellet faktisk kapabel til biljakt. Det skal den ha.

Det var kveld da de slapp meg av utenfor Hotel Gyldenløve i Bogstadveien. I heisen, på vei opp til rommet, grep jeg meg selv i å nynne på Høyspent, Elektrisk og Deilig. Han ville ha et kick / og det tror jeg nok han fikk / da han satt i den elektriske stolen / Allright.