Annonse

Mitt arbeid i Elbilforeningen har så langt vart omtrent like lenge som et gjennomsnittlig svangerskap. I løpet av denne tiden har jeg blitt hekta på strøm.

Ståle Frydenlund

Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle bli elbilnerd – etter bedre halvdels utsagn – i det historiske året 2013.

I mitt tidligere yrkesliv som journalist, en årrekke av dem med bil som fagfelt, har jeg begått en lang rekke fossile synder. En rask telling viser at jeg har prøvekjørt og testet mer enn 400 biler i årenes løp. Før jeg ankom Elbilforeningen utgjorde elbilandelen rundt 2,5 prosent av disse.

Tross alt er det en høyere prosent enn elbilene utgjør på norske veier i dag. Og selv om samvittigheten aldri har vært svart som spillolje, har nysgjerrigheten på elbil vært der i en årrekke.

Offisielle tall er tull

Fra tid til annen kjører jeg nye elbilmodeller. Biltesteren er altså ikke avgått helt ved døden, og noen av de gamle erfaringene fra dager langs norsk landevei er allmenngyldige. For eksempel forbrukstallene bilprodusentene oppgir.

Disse tallene er svært vanskelige å levere i praktisk bruk her i furet værbitt. Gjennom mine siste to år med biltesting som bigeskjeft i Aftenposten (2011-2013), der forbruk ble målt nøye for hver enkelt bil, viste det seg at de aller fleste modellene brukte minst 30 prosent mer enn målt etter den teoretiske og offisielle EU-målesyklusen.

Erfaringen med elbiler er den samme: Det skal svært godt gjøres å komme i nærheten av de offisielle tallene. Særlig vinterstid.

Det betyr planlegging, og den jevne elbilist blir god til akkurat det. På motorveien legger jeg godt merke til at det ikke er en del av fossilbilistenes hverdag. De gasser på, bokstavelig talt, ofte i vesentlig høyere hastighet enn skiltene tilsier. De vet at innholdet på tanken varer i hvert fall 50 mil, og har et utall av fyllingsmuligheter.

Det er ikke så mange elbiler å se i venstre felt på motorveien.

Trygg og effektiv

De siste fem månedene har familien kjørt Volkswagen e-up! En lett og praktisk elbil. Men jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg ønsker meg batteripakke med bedre ytelse. 25-30 stabile mil; det hadde vært noe.

Men jeg forholder meg til bilen jeg har nå, og batterikapasiteten den leverer. Jeg har – om jeg skal si det selv – blitt flink til å dra mye ut av den.

Før i tiden, som fossilbilist, var jeg ikke den som kjørte i høyrefeltet i 90 km/t. Så ærlig skal jeg være. Med elbilen jeg kjører nå, er det dessuten teoretisk umulig å miste lappen med motorveifartsgrense.

Derfor er jeg også en svært trygg bilist. I lavere hastigheter har jeg bedre oversikt, og foretar svært få feltskift.

OK, turen tar lenger tid enn når farten pushes. Men det er stressfritt, og kjøremodusen inngår i planleggingen jeg ellers gjør i mitt elbilliv. Som fossilbilist var jeg nok, om jeg skal være ærlig, kjent som en som tilbrakte mer tid i venstrefeltet – og kortere tid på veien.

Hvor mye lading gir kortere dusj?

Min hypotese er at elbilister blir svært energieffektive etter kort tid. Når du starter turen med begrenset energi på tanken, blir du tvunget til å tenke på hvordan den forbrukes. De 16,8 kilowattimene i min elbil kan brukes opp i en fei, eller de holde til 14-15 mil. Mye – eller det meste – kommer an på høyrefoten.

Jeg tør dessuten påstå at svært mange ikke bryr seg nevneverdig om energieffektivisering hjemme. De bruker den strømmen de føler for, og nøyer seg med å uffe litt når strømmåleren avleses.

Slik er det frem til de anskaffer seg elbil.

Da sniker plutselig kWh-tankegangen seg inn. Hvor mye kan jeg for eksempel lade elbilen hvis jeg dusjer litt raskere? Passer jeg på å skru av varme og lys i rom som ikke brukes?

Familien har en dieseldrevet stasjonsvogn i tillegg til elbilen. Den står stille mye av tiden. Men når den kjøres – gjerne til hytta (utenfor hurtigladestrøk) – har jeg adoptert nesten samme kjørestil som i elbilen. Resultatet er langt bedre forbrukstall – uten å gjøre de helt store endringene i kjøringen.

Min påstand er derfor at så fort en familie bytter ut den ene fossilbilen med en elbil, faller ofte utslippene fra fossilbilen som blir igjen. Hvis det skjer, er det et viktig steg i riktig retning.  

Ståle Frydenlund

Min forbrukssport

Når kvikksølvet nå kryper oppover, kommer vi elbilister stadig lengre avgårde. Det er en fryd å følge med på økt rekkevidde. For min del går det sport i å se hvor effektivt jeg klarer å kjøre, hvordan jeg kan utnytte bilens modi for regenerering best mulig.

Nylig lykkes jeg med å presse forbruket ned i 0,9 kWh pr. mil på en lang runde i mine lokale bystrøk. Det tilsier en teoretisk rekkevidde på over 18 mil.

Samtidig sliter jeg med å få forbruket under 1,3-1,4 kWh/mil, med temperaturer på 5-6 grader, når jeg en sjelden gang kjører de drøyt fem milene mellom Drammen og Oslo. Om jeg koster på meg varme, blir det fort et forbruk på 1-7-1,8.

Det meste av årsaken ligger i en krevende topografi. Da er vi nede i 13 – eller ni – mils rekkevidde. Varmen er altså forskjellen på tur-retur eller ikke.

Men det kommer alltid bedre dager. Jeg gleder meg til å åpne soltak og vinduer og kjøre langt på fine sommerdager.

Til tross for at jeg ikke helt har glemt hvordan en V8-motor låter, digger jeg den hvite lille elbilen vår.

Nei, «The sound of silence» er klart å foretrekke.