Derfor er andre biler ødelagt for meg

Det var på tide å skrive bekjennelsen: De fleste andre biler enn de som går på strøm er ødelagt for meg.

JULEKOMMENTAR: I fjor skrev jeg kommentaren «En Tesla-stemme fra folkedypet», som et tilsvar til alle dem som hevdet at Tesla-kjøpere kun var rikinger og direktører. Siden den dagen, for halvannet år siden, har vi kjørt 35.000 kilometer med familiens rullende iPad. Vi har brukt den til praktisk talt alt vi kan ønske oss av en familiebil, bortsett fra trekking av tilhenger. Vi har også vært i en snøhaug langt til fjells og i bitende kulde. 

Det har vært en nesten litt for bra opplevelse, med unntak av visse irriterende feilskjær i serviceapparatet på detaljnivå. Men framdrifts- og lademessig har det vært null feil. Bilen har tatt oss akkurat dit vi har ønsket, land og strand. Fjell og vidde. Og det er like gøy å sette fremmede, uinnvidde i førersetet. Hver eneste gang. Og vente på gliset.

Det har vært mitt livs dyreste test, men også den beste. For uavhengig av hva jeg skal jobbe med de neste 25-30 årene, er jeg sikker på én ting. Jeg skal aldri kjøpe en ny, klassisk eksosbil igjen.

Men det må ikke nødvendigvis bli en Tesla. Derfor er det godt å se at stadig flere bilprodusenter melder seg på, både med bedre rekkevidde og en rekke nye modeller i årene som kommer.

Reisen fra bare gøy til bærekraftig OG gøy

I yngre år, helt fra jeg lekte med de klassiske bilkortene, var jeg opptatt av raske og spreke biler. Gjerne sportsbiler med heftig motorisering som kunne kjøres fort rundt en bane. Jeg leste bilblader og lagde en haug med scrapbooks. Og en haug med biltegninger.

Jeg ble etterhvert utdannet journalist, jobbet med nyheter, næringsliv og politikk. Men da muligheten til å skrive om bil dukket opp for snart elleve  år siden, var det guttedrømmen som gikk i oppfyllelse. Til slutt hadde jeg testet bortimot 400 forskjellige. 

Og mange av dem i kategorien rask og med voldsom fossilmotorisering. For et tiår siden reflekterte jeg ikke så nøye over utslipp og generelle fotavtrykk. Bil var gøy, samtidig som jeg utrolig nok kunne leve av det.

Så, i 2007 gjorde jeg min første elbiltest i Vi Menn Bil (faksimile); av THINK City, Buddy Classic og Reva. I ettertid er jeg glad for at jeg ga dem en respektfull vurdering, og at det ikke ble en klassisk «kjør til elbilen går tom»-test. 

 

Nysgjerrigheten på disse drivlinjene var født, men det skulle ta noen år – og flere tester – før jeg forlot journalistikken (sist Aftenposten) og var på plass i ny rolle i Elbilforeningen, i 2013.

Samme høst fikk familien sin første elbil, en Volkswagen e-up! Historien har, kort sagt, lært meg at elektrisk er overlegent. Og jeg tør påstå at jeg i dag vet litt om hva jeg snakker om.

Duften av dieseleksos

Men det har vært interessant å stifte bekjentskap med det marginale folkedypet som virkelig misliker elbil og politikken som føres. 

Arten virker å ha en forkjærlighet for mye eksos. Den har jeg aldri delt; tidligere var den derimot et nødvendig onde. Og særlig mislikte jeg lukten av familiens gamle dieseldrevne Skoda-stasjonsvogn. Den hadde mange gode sider, men duften bak der var ikke noe å skryte av.

For de mest innbarkede virker det som uforbrente hydrokarboner innebærer nærmest utenomjordiske nytelser. Noen ganger kan det virke som opplevelsen blir bedre jo mindre forbrent hydrokarbonene er.

Noen kjenner sågar barnslig glede over å poste uskarpe bilder av biler som bedriver den tvilsomme øvelsen «rolling coal».

Gjennom lang tids studier av kommentarfelt, både på nettaviser og i sosiale medier, har det dukket opp en rekke kjennetegn.

Feltundersøkelser

Den første observasjonen er at mange tror mye mer enn de vet, og melder i diskusjoner at de har hørt både det ene og det andre. Undersøkelser viser da også at folk som ikke selv har kjørt elbil har mye mer rekkevidde- og ladeangst enn elbilister. Derfor jobber vi mye med myteknusing.

Ofte kan det også virke som bensin og diesel oppstår på magisk vis ved pumpa. At en elbil ofte kan kjøre en mil på strømmen som går med til å raffinere en liter olje? Det virker å ha liten interesse.

Noen flere uhøytidelige observasjoner:

• Mange hevder hardnakket at elbilister er snyltere og at politikere er dumme
• Visse motstandere hevder at elbilister kun har tatt sitt valg på grunn av økonomi, ikke på grunn av miljøengasjement. Dermed forstår de heller ikke politikken; at motivasjonen til å kjøpe elbil er revnende likegyldig. Konsekvensen er uansett den samme.
• Det er en åpenbar statistisk korrelasjon mellom innvandrings- og elbilskepsis (via stikkprøver av Facebook-poster på vedkommendes egne – og åpne – sider), sannsynligvis med den fellesnevner at alt fremmed virker skummelt.
• Det er ikke uvanlig at mishagsytringer mot elbilen kommer i muntlig dialektform, ofte med svært mangelfull tegnsetting. Samtidig har meningsytrerne ofte god kjennskap til utropstegn og bruk av store bokstaver.
• De vil ha seg frabedt at motstanden mot elbil handler om misunnelse
• De hevder ofte at «hybrid er framtiden», uten å kunne gi noen forklaring på hvorfor de mener en bil må tynges med to drivlinjer.
• Debatteknikken kan svært ofte diskuteres. Setninger som «I alle,er sv politikk dette vel,idioti.», «Kjøs meg i ræva» og «Jævla idioti!» er ikke uvanlige.

Mange har meldt overgang

Men ikke misforstå; jeg er ikke ute etter å karakterisere grupper – eller generalisere. Det ovenstående er resultatet av det vi kan kalle «kvalitative feltstudier» over lang tid. Tolkningen av observasjonene er selvsagt opp til hver og en.

Mer gledelig er det uansett at jeg i løpet av min tid også har opplevd at hardbarkede petrolheads har meldt overgang til elbil, også i min nære krets. Nøkkelordet er kunnskapsspredning. Og det er mange, mange gode elbilambassadører der ute. Det er fantastisk å følge med på jobben elbilister gjør som kommentarfeltkrigere. En av dem intervjuet jeg her på elbil.no i sommer.

Det er også slik at elbil ikke er for alle ennå. Eksempelvis mangler modeller for stasjonsvognglade nordmenn. Og selv om elbilen har spredt seg over det meste av norgeskartet, er ikke ladeinfrastrukturen like bra overalt. Men den kommer seg, hver eneste dag. Og i løpet av neste år, og årene deretter, har vi kommet mange steg videre.

Dersom man daglig tauer rundt på en tilhenger er det også til å forstå at elbil ikke er det enkleste framkomstmiddelet. Men dersom du ikke har et avhengighetsforhold til campingvogn. Eller du ikke er nødt til å trekke rundt på en tilhenger i embets medfør. Da ligger det store innsparinger og venter, samtidig som du gjør både lokalmiljø og klima en tjeneste.

Gjennom 35.000 kilometer har familiebilen vår brukt i overkant av 7.000 kWh. Mange av disse er ladet på langtur via en av Teslas superladere (bildet), som her på Åmot i Vinje. 

Resten er enkel matte. Energiforbruket tilsvarer forresten 0,2 liter bensin pr. mil (9 kWh/liter). Men det tipper jeg mange som leser vet? 

Kun én eneste fossil drømmebil

Jeg vil som sagt alltid hevde at elektrisk framdrift i en eller annen form er veien å gå. Stadig flere ser den. Sist i køen av merker som nevner elektrisk, er Bentley. Hvem skulle trodd det? 

Det kan til og med hende at det er greit å benytte seg av litt fossilt drivstoff for å få kabalen til å gå opp.

Til slutt en liten innrømmelse. Det er en spesiell eksosbil som fortsatt har en plass i hjertet mitt: Porsche 911. Den har alltid hatt status som drømmebilen, og det er ikke utenkelig at jeg anskaffer en slik en vakker dag. Om jeg noensinne får økonomisk mulighet. Tross alt er dette merkets modeller de best ivaretatte i hele verden, med eiere som bryr seg. Det gir tross alt anstendig bærekraft. Så derfor; skal det først være fossilt, skal det være en sånn.

Eller, sagt på moderne vis: #fossilttilfest

Men det aller morsomste, for en som pleide å skru litt nå og da, hadde vært å konvertere et sønderkjørt eksemplar til elektrisk drift…

Jeg vil samtidig benytte muligheten til å ønske alle elbil.no-lesere en riktig god jul og et både godt og elektrisk 2016!