En designer om elbildesign
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.

I disse dager viser Galleri AHO i Oslo utstillingen «Norsk Bildesign». Vi tok med oss en av de få norske kjøretøydesignerne for å få noen synspunkter på bl.a. Think og Buddy som er utstilt der.
Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo har hatt noen studenter som har markert seg innenfor motorsykler, elbiler og raske sportsbilere. Bl.a. Bård Eker som står bak Koenigsegg, Kathinka von der Lippe og Stig Olav Skeie som har designet Think og Jo Espen Bjerk som har formet forskjellige bymotorsykler. Vi tok med oss sistnevnte på utstilling. En grei løsning når vi ikke har så mye greie på design sjøl.
Espen er en «motorcycle boy». Typen som fortsatt tar en helg sammen med gutta på motorsykkel, fortrinnsvis italiensk, for å cruise rundt i Sør-Norge. Da er det ingen overraskelse at han for noen år siden designet Haro Bullster – «a quad as a state-of-art streettool». Men Espen har definitivt gått seg vill i elbilverden. I hine hårde dager var studentoppgaven en ny versjon av Think. I perioden 2004-2010 fornyet han så den gamle bybilen Kewet gjennom 3 versjoner av Buddy.
Raske sportsbiler
Vi entrer utstillingen med elbilene i sikte. Men så blir interessen vår umiddelbart fanget av fete sportsbiler på venstre side av inngangen.
– «Captured by the speed», som Espen umiddelbart sa.
– 395 km/t i timen er helt ekstremt, fortsetter Espen, peker og smiler mot en hvit Koenigsegg.
– Det er ekstremt fascinerende og imponerende hva de har fått til. Setter du deg inn i en slik bil, blir du helt sikkert fanget av den og opplevelsen den kan gi deg. Og så er det imponerende at de faktisk også selger den. Dette er ikke bare gøy på gutterommet, den har en finish som stråler. Men jeg må innrømme, til syvende og sist blir dette litt virkelighetsfjernt for meg og vanskelig å snakke om…
OK, vi var enige om at dette slagordet var knakandes godt: «Hydrolift – fly without wings». Det er for racerbåtene til samme Bård Eker som står bak Koenigsegg.
Så passerer vi virkelig en gutteromsgreie, den lille, røde, norskutviklede løpsbilen GB2 – bygd i et eksemplar og med skiltplata E-34.
Think
Det er ikke lett for en som har utviklet et konkurrende produkt å uttale seg. Men jeg veit at Espen har vært entusiastisk for Think.
– Think City, toseteren, må nå være vel innarbeida. Men pussig nok, likevel skriver noen på nettet at den er stygg. Det må vel handle mye om at det skal små steg til siden, eller små utfordringer utenom det vanlige, før folk griner på nesa. Bare fordi de er så trygghetssøkende.
– Det hadde vært spennende om elbiler hadde benyttet anledningen til å ta designmessige steg til siden for språket til den konvensjonelle bilindustrien. Teknologien gir en annen basisarkitektur som burde manifestere seg i design og formspråk. For den som tør.
– Motorplasseringen er langt friere, det gir en annen mulighet for utnyttelse av plassen. Ja, med den elektriske motorteknologien kan vi få et nytt grunnlag for det mangfold og den optimismen som tidligere tiders bildesign var i stand til å uttrykke.
– Ox er interessant. Jeg synes den henter elementer fra annet enn bil. En nydelig aluminiumsbue fra bakenden til forskjermen. Sidespeilene er et godt eksempel på hva jeg mener, formen ser mer ut til å være inspirert av italienske espressomaskiner enn tradisjonelle bilspeil.
– Inni gir Ox en deilig romfølelse. Det er en stoooor femseter. Materialbruken er fin, med et reint og svært enkelt betjeningspanel.
Buddy
Da er vi virkelig på Espens hjemmebane. Kjæledeggen han har pleiet i 6 år. I begynnelsen med svært små ressurser tilgjengelige. En modifisering skulle gjøres av gamle Kewet, med færrest mulig endringer som kunne medføre nye form- og verktøykostnader. De tilgjengelige ressursene ga ikke rom for så mye mer enn en klump leire og et tegneprogram. Men Espen klarte å modifisere nok innenfor disse trange rammene til at Buddy ble hva vi nå må kunne kalle en salgssuksess i Oslo. Og de siste to åra har han hatt et kobbel av portugisere til hjelpe seg med å skape den siste versjonen. Nå er Buddy mer forandret, også mer et industriprodukt. Men fortsatt en Buddy, sies det. Ja, hva er det?
– Buddy er et sterkt konsept. En type kjøretøy som passer utmerket for den utviklingen vi ser i Europa hvor byene skriker etter små, renslige bykjøretøy som er areal- og energieffektive. Hva vi trenger i en verdensdel hvor vi bor tettere og bruker mer og mer energi.
– Buddy ser ut som den ser ut for den jobben den skal gjøre. Joda, det kommer mange boblete småbiler mens Buddy fortsetter å være kantet. Jeg tror at en liten aktør må velge en form og et formspråk som fører til at mange ikke liker deg, men noen liker deg veldig, veldig godt. Da er du noe de fleste er nødt til å ta stilling til – og du blir synlig i trafikken – og i markedet.
– I en designprosess som den siste vi hadde for Buddy, den første hvor vi faktisk hadde ressurser til å foreta sentrale valg, måtte vi velge en hovedretning å følge. Vi var da alle enige om å være bevisste at vi ikke skal være for tilgjengelige. Bokstavelig talt skal vi være «skarpe i kantene» – og det samme i overført betydning.
– Vi forsøker også å komme oss litt bort fra kun nytteverdi. Folk skal forholde seg til den på et mer menneskelig plan – som en «buddy». Eh, litt touchy dette. Men for eksempel, du velger ikke venner for deres feilfrihet, men for deres karakter og personlighet. Jeg tror ofte at dem du sliter litt med til å begynne med, er dem som blir dine beste venner.
– Jeg kan avslutte Buddypraten med hva jeg leste på en eller annen blogg: «It looks like it’s cut out from a glacier». Det tror jeg betyr at vi har noe av den nordiske renhetsfølelsen over oss i Buddyen – ujålethet.
Noe annet?
Så Espen, hva tror du ligger foran deg. Er du på vei tilbake til bråkete, forurensende motorsykler eller er det elbiljungelen som kaller? Annet du har merket deg i det siste?
– Jeg liker tanken om EUV, forkortelsen for Electric Urban Vehicle, eller som vi kan kalle det på norsk: små elektriske bykjøretøy. Det er et mer interessant konsept enn mye annet som rører seg. Hensikten med kjøretøyet og rammene rundt er annerledes. Her ser det ut til at kreativiteten igjen kan blomstre også hos de store. Både Peugot virker seriøse med sin BB1 og Renault har lagd en Twizy jeg tror kan slå til lenger sør i Europa. Det er ikke til å komme fra at jeg får litt Buddyfølelse når jeg ser hva de nå presenterer. En bekreftelse av at tankegangen bak Buddykonseptet, som har levd i så mange år, har en lysende framtid foran seg.
Elbil A/S
Mens jeg venta på at Espen skulle avslutte en telefonsamtale, ser jeg på veggen en presentasjon av Elbil A/S, et firma fra begynnelsen av 1970-åra. Selskapet var 50% finansiert av Industridepartementet og fikk bygd 3 prototyper på Strømmen Værksted. Der vi Strømmensunger på kveldstid sneik oss inn på jakt etter metall som kunne cashes inn hos naboskraphandleren. Kommer nok tilbake til den historien – ikke stjelinga, men de elektriske bilene. Jeg har en artig brosjyre fra dem. Enda en liten bit av norsk elbilhistorie som ikke må gå i glemmeboka.
Utstillingen er på AHO i Maridalsveien 29, Oslo sentrum.
Varer i perioden 24.november til 8.desember.
Gratis adgang. Som de sier: «Norsk bildesign! Den finnes, og mer enn du aner!»
Den som vil, kan gjerne ta kontakt med Bjerkdesign.