Elbilisme er minimalisme

For en tid siden ble jeg intervjuet om elbil på radio. I tillegg til de vanlige spørsmål om toppfart og rekkevidde, kom et spørsmål som gjorde at jeg måtte tenke meg om.

Det lød: Hvis elbilen hadde vunnet konkurransen med bensinbilen for hundre år siden – hvordan ville elbilene da sett ut i dag?

Mitt svar ble vel mye babbel, men ett fornuftig poeng fikk jeg frem: Biler med lavere vekt ville vært et resultat.

Norge er et kupert land, og som elbilist merker du at bratte bakker tapper batteriet. Bak rattet på en elbil blir du mer opptatt av å bruke energien fornuftig og heller komme langt enn å komme fort frem. Høy batterikapasitet og lav vekt setter elbilisten mer pris på enn masse hestekrefter.

Etter at Nissan LEAF og Mitsubishi i-MiEV ble tilgjengelig på det norske markedet, har elbilsalget tatt skikkelig av. LEAF er den første femseteren på markedet og det motorjournalister har kalt elbilen versjon 2.0. Både LEAF og i-MiEV kan fylle rollen som familiebil.

Flere elbiler på veiene er bra for miljøet og representerer en mer fornuftig bruk av begrensede energiressurser enn bensinbilen. Likevel er det med litt blandede følelser jeg registrerer denne elbilboomen.

Siden tusenårsskiftet har vi hatt elbiler i salg som kan dekke mye av folks personlige transportbehov. Men dette har den jevne bilbruker fnyst av: usikre plastdåser, Tupperwarebil, Dinky Toys er negative betegnelser som er blitt brukt om Think og Buddy.

Men salget tar først av når elbilen begynner å ligne på det jeg litt nedsettende liker å kalle en fossilbil. Vi mennesker er av natur konservative og skeptiske til å prøve noe nytt. Men når det nye ligner på det vi kjenner fra før, blir det lettere å våge seg utpå. Utstyr, størrelse og motorkraft som måler seg med bensinbilnormen utløser kjøpelyst – og har sendt Nissan LEAF høyt på salgsstatistikken.

I løpet av de hundre år vi har bak oss med privatbilisme, er vi på grunn av god tilgang på olje blitt lite energibevisste. Det faktum at i en bil drevet av bensinmotor er det bare 20 prosent av energien vi tilfører som blir til bevegelse fremover, mens det i en elbil er over 80 prosent, har i alle fall gjort meg overbevist om at elbilen på sikt vil vinne over fossilbilen.

Det er innlysende at du med en bestemt strømmengde kommer lenger i en liten og lett elbil enn i en stor og tung. Jeg plages ikke av at det i min lille Think er brukt plast og aluminium, selv om noen kaller bilen min plastdåse eller Tupperwarebil.

Buddy er en annen norskprodusert elbil med plastkarosseri. Produsenten benytter ordet arealeffektiv for å beskrive ett av bilens fortrinn. Tre personer får plass i en bil som er 2.4 meter lang. Arealeffektiv er et adjektiv som aldri ble brukt om 1959 Cadillac. Men i forbindelse med personlig transport mener jeg det er en viktigere parameter enn motorstyrke. I hvert fall vil den bli det i vår fremtidige elbilverden. Tenk på hvor mye dyrkbar matjord som er lagt under asfalt det siste hundreåret!

Tilbake til spørsmålet vi startet med: Over hundre år med fossilbiler og god tilgang på olje har skjemt oss bort. De neste hundre år vil gjøre oss mer energi- og miljøbevisste når det gjelder personlig transport, og mange vil oppdage at elbilisme er minimalisme.