Han kjørte LEAF til England
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.
Østfoldingen Aleksander Skråning kjørte helt til berømte Stonehenge på ferietur. Og mens du leser dette er han på vei hjem til Norge.
For et par år siden var jeg og ei venninne medfaddere for rundt 40 utvekslingsstudenter på Universitetet i Oslo og danna dermed et stort nettverk i hele verden med nye bekjentskaper.
Ett av disse bekjentskapene var en brite som nå kommer tilbake til Oslo for å ta mastergrad, og som de gode fadderne vi er tenkte vi jo at vi måtte bidra litt.
Så vi bestemte oss for å ta elbilen min – en Nissan Leaf – til hjembyen hans Exeter, like ved Stonehenge, for å hente ham.
Dag 1: Norge – Tyskland
Den første dagen skulle bli reisens lengste. Med utgangspunkt i Oslo hadde vi valgt å ta ferja fra Larvik til Hirtshals ettersom vi var veldig sårbare nedover svenskekysten. I tillegg var den laderen vi var avhengige av markert som ute av drift på diverse ladekart, så den sjansen ville vi ikke ta.
Med ett ladestopp på Kiwi Holmestrand kom vi oss til Larvik i god tid. Mens vi satt der i ferjekøen med fullstappa stasjonsvogner (og et par Teslaer) på alle kanter kjente vi oss nok litt beglodde. Stoppa våre i Danmark ble Hjørring, Randers, Horsens, Haderslev og til slutt tyskegrensa (Padborg). Selskapet Clever var beste alternativ på turen vår, og de krevde at vi kjøpte et slags ladekontantkort på forhånd, og dette kom i posten ikke lenge etter at det var bestilt.
Alle ladestasjoner fungerte utmerket, selv om det gjerne fulgte med en god del spindelvev på flere. Jeg var også overraska over hvor mange som snudde seg og pekte mens vi sto der og lada, og som kom bort og lurte på hvordan det hele fungerte.
Samme kvelden kom vi oss til Tyskland. Veistrekket fra tyskegrensa til Hamburg er helt uten hurtigladere langsmed autobanen, så vi hadde på forhånd bestemt oss for å prøve å finne overnatting der et sted, noe som ikke viste seg å være så vanskelig.
I Neumünster fant vi et lite hotell hvor de med glede ville hjelpe til. De slang ut skjøteledning og lot meg stå ved hotellinngangen og lade uten problem.
Dag 2: Nederland mener business
Tyskland har litt å lære av andre nordeuropeiske land når det gjelder ladenettverk. Jeg hadde for første gang på turen rekkeviddeangst i Tyskland,
selv om vi aldri krøp under 20% noen gang på hele turen. Og ikke fordi det ikke skulle være hurtigladere langs veien, for de var plassert jevnt utover.
Problemet var heller at jeg hadde lest på nettet at disse laderne var ganske gamle og ustabile, noe vi fort oppdaga. Første stoppested ble en Nissan-forhandler i Hamburg. Jeg hadde allerede korrespondert med dem før turen for å forsikre meg om at den var i drift og åpen for offentligheten. Det var bare å trykke «start» og fylle tanken.
Neste stopp var en rasteplass, Grundbergsee, 90 kilometer unna. Her møtte vi de første problemene. Ladecomputeren skrudde seg av hvert andre minutt, slik at vi måtte starte lading på nytt og på nytt. Etter fire runder fortalte den oss at laderen var opptatt og så fikk vi en flott «error» og den ville ikke starte igjen. Vi hadde kommet oss opp til 60 % og så lenge vi holdt oss i ca. 100 km/t på autobanen til neste ladestasjon 70 km unna, ville det gå helt fint.
Vi prøvde også å ringe og si ifra til selskapet, men uansett hvordan jeg prøvde å ringe nummeret gikk det ikke, så vi sendte isteden en e-post senere og la inn en feilmelding i PlugShare-appen så andre kan se at den ikke er i drift. Den neste ladestasjonen var det igjen problemer med, men ved å kjøre over til rasteplassen på andre siden av veien fant vi en som ville gi oss litt strøm. Den siste ladestasjonen i Tyskland fungerte utmerket og vi kom oss inn i Nederland hvor ladestasjonene ikke var til å sammenlikne med noe jeg hadde sett før.
De mente virkelig ladestasjon. To ladestolper som flere biler kunne lade på om gangen – med to plasser til for framtidige ladestolper – solcellepanel på taket og en ekstremt enkel ladestart gjennom FastNeds smarttelefonapp.
Siden FastNed i tillegg hadde lagt ut gratis wifi ved alle stasjonene sine, så måtte du ikke engang bruke mobildata for å starte ladinga. I Nederland var det også tett i tett med hurtigladere, så jeg kjørte helt greit i fartsgrensa som lå på 110 til 130 km/t. Personlig liker jeg å bruke Leafen på samme måte som jeg ville brukt en bensinbil og følger dermed trafikken der jeg kan. Så langt var det bare Tyskland som ødela den kjørestilen.
Overnatting i Nederland ble i Apeldoorn, og vi trengte ikke å finne et sted hvor vi kunne lade om natta. Så vi valgte det billigste vi fant. Da vi allikevel spurte i resepsjonen, så ble vi i alle fall ikke møtt med forvirring og spørsmål, men heller med ei forklaring på at de ikke hadde parkering nær det ene støpselet de hadde, siden det var ment for elsykler.
Dag 3: Lading over kanalen
Vi ga oss en ekstra dag før ferja vår til England i tilfelle vi skulle stå bom fast et sted i Tyskland, så da kunne vi i alle fall bedrive litt sightseeing i Nederland denne dagen. Ferjeleiet var jo tross alt bare 15 mil unna.
FastNed-ladestasjonene var virkelig nesten overalt (og med en ny stasjon som åpnes hver uke i følge dem selv) langsmed motorveiene, så vi brydde oss ikke om fart i det hele tatt. Det gikk derfor med en del tid til å besøke venner i Nederland før vi kjørte til Hoek van Holland hvor båten skulle gå fra.
Vi hadde lest at det skulle være to ladeplasser på båten (type 2-uttak), så vi spurte ved innsjekkinga og fikk et kjennemerke å legge på dashbordet og ble bedt om å sette på nødblinken så de kunne filtrere oss ut i det vi kjørte på ferja.
Den andre plassen gikk til en britisk Tesla.
Dag 4: Feilfri engelsk lading
Venstrekjøring, venstrekjøring, venstrekjøring. Jeg var smått nervøs for å ende opp på høyresiden i veien flere ganger, men det gikk visst bra! Vi kom i land i Harwich i sjutida om morgenen og begynte straks vår ferd videre.
Første stopp var en Ikea nord i London. Første stopp i Storbritannia og første stopp i vårt neste ladenettverk: Ecotricity. Britene har nemlig et ladesystem som har som mål å dekke motorveiene i hele landet – gratis hurtiglading fra kyst til kyst.
Alt jeg trengte var å sende dem en e-post og spørre om å få et ladekort tilsendt gratis. Denne ladinga var feilfri og ofte med flere stolper ved hver ladestasjon. Vi møtte også på andre ladende elbiler for første gang her i England, så det var artig å kunne slå av en prat.
Dette var en fredag og det var veldig mye trafikk på veiene med briter som skulle av gårde til kysten av Devon og Cornwall for å nyte helga, men Leafens navigasjonssystem sa ifra om trafikkork og leda oss av motorveien og ut på småveiene innimellom. Senere fant vi ut av en annen bilist at de hadde stått i stampe i 45 minutter mens vi hadde sust forbi på småveiene.
Dette var en funksjon i bilen jeg aldri hadde tenkt på engang. Av og til rakk ikke systemet å si ifra tidsnok. Spesielt da bilen foran brått kjørte i autovernet, spant rundt og inn i bilen ved siden av oss, så ble det litt knapt med tid for systemet til å oppdatere oss om stillestående kø. Men vi tilgir Nissan for den glippen.
Noen timer og et par ladestopp senere var vi i Exeter og helt utkjørte etter en lang dag med tidlig vekking! Vi så nok fram til et langt døgn med litt ro før vi satte kursen hjemover – selvfølgelig om Stonehenge som prikken over i-en.
Tanker om turen
Langtur med LEAF er virkelig ikke umulig, og så lenge en gjør litt research på forhånd og skaffer ladebrikker er det ganske så lett. Vi brukte alltid PlugShare-appen i tillegg til en lokal app for å finne aktuelle ladestasjoner.
PlugShare er særlig å anbefale siden den er internasjonal, har en rekke private ladestasjoner i tilfelle det er ladekrise og du kan sjekke inn på de ulike stasjonene hver gang du lader.
Om du da ser at noen for 10 timer siden opplyste at maskinen var ødelagt, kan det være greit å legge ruta om andre steder.
Om noen har spørsmål er det bare å sende på s_alek@hotmail.com, så skal jeg svare så godt jeg kan.
God tur!
Les også
Langtur med elbil kan bli lang tur