Tysk bilindustri tar oppgaven sin alvorlig?
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.
En ettertanke i bakkant av hva som ble presentert av elbiler i Frankfurt. Litt overraska ble vi.
Her er to artikler med hva vi trodde skulle komme av elbiler, samt hva som i tillegg kom:
Overraskelsen er ikke at tyskerne nå forsøker seg mest mulig med elektriske motorer. Det skulle bare mangle, ellers havner de i bakleksa.
Den opprinnelige idéen og det som ble suksessfaktoren for bilindustrien, var effektiv masseproduksjon av enkle kjøretøy som gjorde motorisert mobilitet tilgjengelig for almenheten. På 60-70 tallet tok bilen slutt som overklassefenomen. Europeiske isbrytere var f.eks. Bobla, franske 2CV, Renault 4 og sjarmtrollet Fiat 500. Dette ble feriebilene for de som hadde starta klassereisen fra lavere kår.
Nå virker det som tysk bilindustri har litt av samme tanke for elbilen. Hvordan skal vi gjøre dette fantastiske fenomenet tilgjengelig til en pris som når massemarkedet?
Foreløpig ser ikke tyskerne for seg at de reine elbilene skal være bilene for Autobahn. Nei, de store aktørene har utvikla sære konsepter for urbane kjøretøy som skal ta minst mulig plass i byen, frakte 1-2 personer, veie minst mulig for å ha lavest mulig energiforbruk og heller ikke ha batteripakker som koster mye. Kjørelengdene virker å være i området 5-8 mil, med mulighet for hyppig lading.
Så hvis vi synes vi har hatt rare elbiler i Norge, som Buddy og Think, så har våre norske venner bare ikke tatt den helt ut. Men pekt ut en retning hvor vi får tro at de store bilprodusentene nå går – for deler av segmentet sitt. Renault har allerede vist det med Twizy. Noe vi trodde var litt av en fleip, men som viser seg å være en seriøs satsing på rimelige kjøretøy for en ny urban mobilitet.
Interessant nok faller mange tradisjonelle motorjournalister for det som presenteres. Vi liker utsagn som: «It’s the end of eco cars driving like milk floats and looking like fridges. Now they’re simply ice cool.»
Joda, det er konsepter. Men det virker ikke som tunge, treige tyskere skjemmes over å vise dem fram. Nei, snarere tvertimot. Både ingeniører og designere har det mer moro enn før. De får lov til å være litt gæerne. Og så kan de med tysk presisjon få konseptene til å se produksjonsklare ut. Det har vært en gjennomgående kommentar fra journalister.
Modellene er ikke i pappmaché, men framstår troverdige og nærmere å være klar for veiene enn den økonomiske konservatismen tilsier. Men slik er det når det i hvert selskap kjapt dedikeres et par hundre – om ikke tusen – ingeniører til å jobbe med elbil. Da har de tid og ressurser til å gjøre arbeidet grundig. Liksom ikke helt norsk «bilindustri» dette.
Også interessant å se at Deutsche Post har danna et konsortium for å utvikle en elektrisk «StreetScooter» dedikert for postombæringer, som skal ha tilstrekkelig lastekapasitet og trives med 200 stopp om dagen. Ingen sak for en elbil. Første prototyp er planlagt klar høsten 2012.
Vi liker dristigheten. Men aller best liker vi at hele dette segmentet av små, elektriske bykjøretøy kan komme til å bli en «Preisknüller», som det heter på godt tysk. Neppe imorra, men la oss tro at trafikken i europeiske byer vil se litt annerledes ut om 5-10 år.