ID-entitetskrise i Volkswagen

ID-entitetskrise i Volkswagen

Et PR-jippo i forrige uke illustrerte effektivt hvordan Volkswagen – og store deler av bilindustrien – insisterer på å stå i spagaten så lenge som mulig.

NYHETSKOMMENTAR: Onsdag 8. mai åpnet Volkswagen for forhåndsbestilling av elbilen ID.3, som når den kommer i midten av neste år blir første modell ut i en voldsom elbilsatsing fra den tyske bilgiganten. Allerede nå har 15.000 forbrukere forhåndsbestilt bilen.

ID-familien, omtaler de den som, den bebudede lange rekken av helelektriske modeller som skal rulles ut de neste årene – kall det gjerne et paradigmeskifte for det tradisjonsrike bilkonsernet.

Volkswagen har forventninger om at ID.3 skal bli den mest solgte elbilen i Norge når den kommer på markedet. Den vil avløse e-Golf, som Volkswagen i Norge regner med bare vil være i salg til første halvdel av 2020. (Lillebror e-Up forventer de å ha med seg videre en stund til.)

Startskuddet

Det er altså nå, med ID.3, at startskuddet går for ID-familiens inntog. Det er nå Volkswagens VIRKELIGE elbilsatsing slår til for full kraft – fem år etter at e-Golf ble introdusert på det norske markedet. I løpet av den tiden er e-Golf blitt den nest mest solgte elbilmodellen i historien. Og det er nå Volkswagen, med solid rekkevidde på den kommende modellen, kommuniserer til massene at de kan våge å ta steget inn i elbilverdenen, noe som reflekteres i det nye, lettere Obama-aktige ID-slagordet «Now You Can».

Selvsagt skal Volkswagen ha masse honnør for å kjøre så tungt på elektrisitet som de vitterlig nå gjør, selv om onde tunger vil hevde at elbilsatsingen deres var og er en dyd av nødvendighet etter «dieselgate»-skandalen som rystet selskapet til grunnvollene for knappe fire år siden.

Men, det er noe som skurrer. Og det viste seg på symptomatisk vis i Berlin i forrige uke.

For hva gjorde Volkswagen under ID.3-lanserin… nei, vent, lanseringen av forhåndsbestillingsmuligheten av ID.3?

Jo, de gjorde som de alltid har gjort ved slike anledninger (og som de antakelig også vil gjøre når modellen «på ordentlig» lanseres på bilmessen IAA i Frankfurt i september).

De fløy inn bilpresse og andre inviterte fra hele verden – og dét for å vise gjestene en foliekamuflert ID.3 som roterte bak et ditto foliekamuflert glassbur.

Det hele altså for å fortelle verden at nå kan man forhåndsbestille den første elbilen i ID-familien.

Noe alle visste fra før, i tillegg til at hele greia for sikkerhets skyld ble livestrømmet på Volkswagens nettsider.

Grønnvasking?

Hva får vi så høre fra scenen foran den roterende elbilen ingen får se eller røre, og som de mange hundre fremmøtte har flydd ditto mange hundre mil for å beskue?

Jo, at styremedlem i Volkswagen og sjef for salg og marketing i Volkswagen, Jürgen Stackmann – står og prater om bærekraft.

Om klima. Om grønne energikilder og sertifiserte CO2-kvoteprosjekter. Om hvordan fremtiden er elektrisk.

Han forteller at Volkswagen forplikter seg til Paris-avtalen, og at modellen som står og snurrer bak ham er den første serieproduserte modellen som skal bli laget såkalt klimanøytral.

Vel og bra, selvsagt, og igjen: Volkswagen skal ha masse skryt for at de nå kjører på med elbilsatsingen, men ser ikke Stackmann og kollegene hans EL-efanten i rommet?

For der står vi altså, mange hundre fremmøtte –med dunsten av flyeksos fortsatt hengende igjen i klærne våre – i en tid der «flyskam» er et av årets nyord i mange land, og der skoleelever over hele verden som frykter for fremtiden, skolestreiker for å få tilstrekkelig fokus på klimatiltak.

Og dette skjer altså når vi strengt tatt ikke får se noe særlig av bilen, og derfor like gjerne kunne fått med oss dette hjemmefra, via streamen som var satt opp.

Dieselkortesje

Symptomatisk nok hadde gjestene allerede blitt plukket opp på flyplassen av dieseldrevne Caraveller og fossilfraktet gjennom hele Berlin til selskapets staselige Volkswagen Group Drive-lokale, der en endeløs sort kortesje av Caravelle-limousiner omkranset bygningen i påvente av å kjøre gjestene tilbake til flyplassen senere samme dag.

Og dette altså til en elbil-sammenkomst, selv om Volkswagen vitterlig har elbiler i porteføljen sin allerede som de kunne brukt, både store og små …

Men inne i Volkswagen-høyborgen står Stackmann og snakker videre om klimakvoter og nullutslipp, og at «dette markerer starten på en ny æra» – mens de likevel gjør mye slik de alltid har gjort.

Symptomatisk for det store bildet

Nå kan vi selvsagt avfeie disse innvendingene som smålige, men de er symptomatiske også for det større bildet, som Jürgen Stackmann selv straks skal formidle under pressekonferansen.

For selv om Volkswagen investerer nesten ufattelige summer i elektrisk mobilitet – hele ni milliarder euro de neste fem årene – og planlegger å levere over ti millioner elbiler de neste ti, har selskapet ingen planer om å skrote fossilbilene med det første. (Til sammenligning produserte Volkswagen rundt elleve millioner kjøretøy bare i 2018.)

Volkswagen kommer ikke til å fase ut fossilbiler, vi kommer til å forbedre dem – inntil den dagen kommer når kundene våre ikke lenger trenger dem, sa Stackmann under pressekonferansen, på direkte spørsmål om fossilbilens fremtid i selskapet.

I spagaten

Hvorfor ikke, kjære Volkswagen-ledere – når man først har en så massiv satsing på elbiler som dere har med ID-familien dere nå ønsker skal vokse seg tallrik og harmonisk – gå hele veien?

Hvilket signal til omverdenen ville ikke det vært?

I stedet viser Volkswagen at de – tross alle sine vyer og i sørgelig likhet med resten av den tradisjonelle delen av bilindustrien – fortsatt har tenkt å ri to hester samtidig: Én bakover, og én fremover.

Så lenge det går.

Eller som Stackmann sier: Så lenge kunden har behov for det.

Det kan fort vise seg å være for lenge.

For det er ikke nødvendigvis slik at etablerte «sannheter» som at «kunden har alltid rett» fortsatt har gyldighet i klimasituasjonen kloden befinner seg i akkurat nå, selv om slikt kan være komfortabelt å dekke seg bak.

Kanskje er det faktisk akkurat nå at et selskap som Volkswagen burde klinke til og si at den spagaten vi står i, den er kanskje økonomisk gunstig for oss å bli værende i så lenge som mulig, men vi velger heller å satse ALT på bærekraftige løsninger og teknologi.

Innen 2025, for eksempel, for å ta et ikke helt tilfeldig valgt år her hjemme? Eller 2030, for å ta et eksempel som selv  direktører i så store konsern muligens kan gå med på er «realistisk» og «gjennomførbart»?

Lanseringsvyer

Vel, for å si det slik: En slik lansering, den skal vi mer enn gjerne være med på.

Det ville vært virkelig visjonært. Kanskje til og med så visjonært at oljenasjonen Norge – som står og spriker i nøyaktig den samme spagaten – kunne ta til seg noen nye tanker, fra en gammel fossilkjempe til en annen?