Mari Maurstads elektriske sirkus

Mari Maurstads elektriske sirkus

Skuespiller Mari Maurstad kjøper elektriske sykler til familiemedlemmer hun mener bør fjerntrimmes, men selv nøyer hun seg med sine to elbiler. Som hun foreløpig ikke har kjørt til Zululand.

Her en dag hvisket en av Elbilforeningens sufflører oss i øret at Mari Maurstad har elbil. Og ikke bare én elbil, ble det sufflert.

Ah, den folkekjære skuespilleren er en fullblods entusiast, konkluderte vi straks, og inviterte oss selv til en hjemme hos-reportasje i den elektriske mobiltetens ånd.

– Elbilprat? Ok, sa Mari Maurstad.

– Det er bare å komme.

Ingen bil

Noen dager senere står vi utenfor en rødfarget dobbelgarasje like tom som graven på påskemorgen. Var alt bare skuespilleri? Tomme replikker uten sannhetsgehalt? Det neste blir vel at hovedpersonen selv ikke er her heller.

– Så der står du og glor? Jeg skjønner hva du ser etter, og dette er litt pinlig, men den ene bilen har sønnen min – sånn har det vært i månedsvis – og mannen min har den andre. Han har sagt han kommer hjem hvert øyeblikk, men hvem vet. Kanskje du vil komme inn så lenge? Skoene beholder du på, vi driver ikke med slikt her.

Ordflommen kommer fra trappen bak oss. Der står Mari Mari Maurstad – selv uten sko – og med et flammende rødfarget hår som matcher både garasje og hus.

– Vi er jo opptatt av miljø her i familien, og blir mer og mer sinte på de som fortsatt holder på med dieselbiler, selv om jeg skjønner at ikke alle bare kan bytte bil sånn uten videre. Men vi har nå i hvert fall hatt mulighet til det, og det er jeg jommen glad for, sier Mari Maurstad før vi får slått oss ned på terrassen.

SENT, MEN GODT: Mari Maurstads elbil fant veien hjem til slutt. Alle foto: Martin Thronsen / Elbil.no

Fremtiden i sine hender

Den første elbilen i familien var en Peugeot iOn som de fikk for sju år siden, og som de fortsatt har. Skjønt har og har, de eier den, i hvert fall. Mer om det straks. I tillegg hadde de en bensinbil, som de i fjor skiftet ut til fordel for en Opel Ampera-e.

– Den er jo helt suveren, det var ikke noe problem å klare seg uten fossilbil da vi fikk den. Sønnen vår prøvde stadig å snike den til seg, men det ble vi helt gale av, og nå må han stort sett nøye seg med Peugeoten. Men fordelen med å ha en sønn som prøver å kuppe Amperaen, er at han stadig lærer meg forskjellige finesser ved bilen. For eksempel hvordan bruke internettet i den eller å koble til handsfree når man skal snakke i telefon, eller dette med at den kan lade mens man kjører …

– At motoren regenererer strøm til batteriet underveis, mener du?

– Ja, sikkert. Vi kjørte til Gålå og tilbake etter at han hadde vist meg den muligheten, og vi hadde ikke trengt å lade. Vi gjorde det for sikkerhets skyld likevel, da. Nei, elbil er fremtiden! Og nåtiden, forresten.

Mari Maurstad snakker etter innfallsmetoden – på både innpust, utpust og andpust – og er i det hele tatt et friskt pust, selv når hun kanskje ikke helt vet hva hun snakker om.

Eller, hun vet det nok, hun finner bare ikke alltid ordene som er mest presise å bruke.

– Selv har jeg aldri ventet et minutt på de hurtigladestasjonene. Og da har det vært veldig fint å være medlem av Elbilforeningen og kunne gå inn i telefonen og sjekke …

– … appen?

– Ja, for å se hvor det er ladestasjoner, og om …

– … de er tilgjengelige i øyeblikket?

– Ja, det er nettopp det. Heller ikke på Lillehammer – hvor det er mange folk, ikke minst nå i sommer – var det noen ladekø. Og ikke bråker det heller.

– På ladestasjonen?

– Nei, elbilene! De bråker ikke!

«Hurtiglader» hjemme

Mari Maurstad har vært fast ansatt på Nationaltheatret i snart førti år, og bruker vanligvis kollektivtransport når hun skal ta seg rundt i byen. Likevel er bilen i flittig bruk, ikke minst av ektemannen Aage Kvalbein, som er professor i cellospill(!) – og som for øvrig fortsatt lar vente på seg, i likhet med nevnte bil, selv om bildene kan gi inntrykk av noe annet.

– Elbiler er fint og relativt miljøvennlig. Men det er for mange biler, uansett. Derfor tar jeg trikk eller t-bane så ofte jeg kan. Elektriske biler er en del av løsningen, men utgjør ikke hele løsningen. Miljøvennlig med en liten bismak, kan vi oppsummere det slik? Men elbil har vært helt topp for oss, altså, fastslår Maurstad og sporer av igjen:

– Vi har montert en sånn hurtiglader i garasjen, så du den? Da ble alt mye bedre.

– Du mener hjemmelader?

– Ja, før ladet vi bare i stikkontakten og det gikk greit, det også, men vi fikk ikke fulladet Amperaen over natten når den var nesten tom. Det var et forholdsvis dyrt apparat, men helt klart verdt det. Nå går ladingen unna på en helt annen måte, og ikke minst er det mer brannsikkert. Det er jo ikke noen vits i å brenne ned den garasjen, det er sirkus nok her som det er. Og huset kunne gått samme vei, liv kunne gått tapt! Nei, det der var sannelig en fornuftig investering.

Lappløse avkom

Mari Maurstads hjerne farer videre fra en god investering til en annen. Hun og celloprofessoren har tre sønner, alle voksne. Hun forteller at eldstesønnen, han som har lagt beslag på Peugeoten, gjerne vil gjøre det samme med Opelen.

– Helst hele tiden. Men det får han ikke. De to andre gutta har ikke sertifikat, og det er like greit, i så fall hadde vi neppe fått låne våre egne biler noen gang. Flaks, i grunnen, for da hadde vi i praksis ikke hatt elbil, og da hadde vel heller ikke du hatt noe å skrive om akkurat nå.

Tankevekkende.

Nesten litt sommerfugleffektaktig, man kan fort la seg friste til å filosofere videre på egen hånd. Hva om ikke Mari Maurstads to yngste sønner hadde unnlatt å ta førerkort? Da ville faktisk du selv gjort noe helt annet akkurat nå.

«Hva da?» tenker du kanskje, men her kan ingen av oss hjelpe deg videre. For vi må tilbake til saken.

Maurstads siste skudd på elbilstammen kom på plass da paret hadde arvet noen penger. Da de hadde bestemt seg for bil, oppdaget de at det var et års ventetid på modellen de hadde sett seg ut. Ergerlig, mente Mari, som straks ringte forhandleren og spurte om det forekom at noen ikke hentet bilen de hadde bestilt.

Svaret var nei. Eller vent litt. Jo, akkurat nå var det visst slik likevel. Men dette var en oransje modell, de færreste ville ha en slik farge, de vil ha sølvgrå eller svart, og nå var det en kar som hadde ombestemt seg i tolvte time, fikk hun høre. Var dette med fargen et problem også for Maurstad?

– Griseflaks! Det var jo akkurat den fargen jeg ville ha.

– Et av livets øyeblikk der man føler man har høyere makter på sin side?

– Rett og slett, vi måtte ta dette med som eget punkt i aftenbønnen den kvelden.

– Kjemperaske!

Man flyter i en elbil, mener Mari Maurstad. Og utgiftene til strøm enten man lader hjemme eller borte, de er ubetydelige, mener hun. Irriterende og kostbart vedlikehold av elbiler? Nærmest fraværende. Mari Maurstad humrer fornøyd.

– Kjemperaske! Det er det de er. Jeg trodde de skulle lunte tregt av gårde, men de farer jo av gårde. Viijooom!

Maurstad forklarer på fonetisk vis hvordan hun svisjer forbi mer sedate medmennesker på motorveien.

– Og ikke trenger jeg å ha dårlig samvittighet for å trampe på gassen, for det kommer jo ikke noe gass!

Avgass, der altså.

Skuespilleren er tydelig på at hun håper at flest mulig av elbilfordelene vil vare så lenge som mulig, men bedyrer at det ikke primært er av egoistiske årsaker hun mener dette.

– Vi er veldig opptatt av miljøvern her i huset. Det blir ikke mange nok elbiler av seg selv der ute, de fleste av oss trenger insentiver og gulrøtter som kan hjelpe oss til å ta gode miljøvalg. Da er det viktig at fordelene beholdes tilstrekkelig lenge til at det ikke er noen vei tilbake til fossiltilværelsen for folk flest.

En velsignet idé

62 år er hun blitt, Maurstad. Altså gammel nok til å la seg forbløffe og begeistre over at bilen selv vil ha en hånd på rattet, så å si.

– Det er så moro med alt man kan gjøre på det displayet. Men da sier jo bilen i fra: «Nå må du huske å holde på rattet og se rett frem når du kjører, og ikke sitte og tulle her på meg».

Hun forlater robotstemmen hun akkurat har imitert.

– Altså mens jeg kjører, det er jo helt fantastisk! Så da må jeg pent kjøre inn til veikanten og fikle videre der. Og det minner meg om en annen ting.

Mari Maurstad tar en kort pause.

– Varme i rattet! Hva gir du meg? «Det trenger vi ikke», sa mannen min da han fikk høre om det, men det var fint lite han kunne gjøre med den saken, for dette var jo allerede inkludert og installert. Du, så deilig det er om vinteren, varme i rattet, for en velsignet idé! Alt folk klarer å tenke ut …

Mari Maurstad ser også ut til å tenke et og annet der hun sitter.

– Elsykler, det er også fint, slår hun fast.

– Men jeg sykler ikke selv, jeg holdt på å bli påkjørt en gang, så det tør jeg ikke.

Derimot har hun kjøpt elsykler – til sin bror og svigerinne.

– Ellers sitter de helt stille, og det er ikke bra for dem. Nå kommer de seg rundt, og får litt mosjon på kjøpet. Fjerntrimming, kan vi si at jeg driver med det?

Zulu-Maurstad

Selv om Mari Maurstad tidlig ble skuespiller, har hun alltid hatt en verdensforbedrer i magen. Noe som blant annet førte til at hun for 15 år siden startet sin egen hjelpeorganisasjon.

Den heter Zulufadder, og fadderorganisasjonen har siden oppstarten hjulpet foreldreløse barn av hiv-smittede foreldre i Sør-Afrika mot en tryggere fremtid. Foreningen har 35 lokalt ansatte og driver nå både skoler, barnehager dagsentre, grønnsakshager, flerbrukshaller og en rekke andre prosjekter som gir barna forbedret livskvalitet i sitt nærmiljø.

– Man må tenke større enn seg selv, rett og slett, konstaterer Maurstad nøkternt.

Hun kan fornøyd fortelle at nå har organisasjonen nådd sitt første, store mål.

– De første 1000 barna vi har hjulpet, klarer seg selv nå. Flere har fått utdannelse og blitt ting som sykepleiere og geologer, det er helt fantastisk å se slike resultater. Vi fortsetter med fadderordningen med én fadder per barn, men nå lager vi skoler og andre tilbud i tillegg.

Allerede når dette skrives, har den engasjerte selv reist til Sør-Afrika for å jobbe med fadderprosjektet sitt.

– Men da flyr jeg, dessverre. Det skal holde hardt å kjøre elbil til Afrika. Men hvem vet, kanskje jeg en dag får oppleve å ta elfly dit?

Det høres lyder i entreen. Celloprofessoren og den oransje bilen i familien Maurstads elektriske sirkus har omsider funnet veien hjem.

– Ser man det. Da kan jeg kanskje kjøre elbilen til Zululand likevel …