NYHETSKOMMENTAR: Det har vært kjent i noen år allerede, men på nyåret blir den endelig tilgjengelig for nordmenn: Harley-Davidsons første helelektriske motorsykkel, LiveWire.
SPENT FØR TUR: Elbilforeningens Martin Thronsen.Og midt i førjulsstria dukket det jommen opp en trivelig førjulsgave fra den evig skjeggete og røslige biker-nissen til denne lille motorsykkelgnomen her i Elbilforeningen:
Ville vi bli med til Barcelona for å prøvekjøre den lenge bebudede elmotorsykkelen til Harley-Davidson?
Skulle vi ventet til det ble mulig å gjøre det her i landet, måtte vi – i beste fall – sittet på gjerdet til påskeharen kom med et liknende tilbud.
Der ville vi selvsagt ikke sitte så lenge.
Så vi pakket hjelm, kamuflerte MC-bukser med padding både her og der og en loslitt motorsykkeljakke fra midten av nittitallet i sekken og dro til Gardermoen. (Den langt tøffere Triumph-skinnjakka fikk bli hjemme av respekt for vertskapet, ellers kunne det blitt stygt.)
Uvirkelig
Da nyheten om den planlagte elmotorsykkelen fra H-D kom, var den knapt til å tro.
At Harley-Davidson skulle være først ut blant de store motorsykkelprodusentene med en elektrisk MC, hvem hadde spådd det?
Det kjentes nærmest uvirkelig, og slik følte nok svært mange av H-Ds særdeles trofaste kundegruppe det også.
De aller fleste, både i Harley-Davidson-menigheten og utenfor, ville tippet at det var mer sannsynlig at de ALDRI ville gjort noe slikt, og hvis de noen gang skulle komme dit, ville det bli som de siste, motvillige, resignerte og furtne.
0–100 på 3 sekunder
Så feil kan man altså ta: De presumptivt siste skulle vise seg å bli de første – og det gjør det ikke akkurat mindre kult, det H-D har kommet opp med.
Se bare her:
0–100 på vanvittige tre sekunder. Rett under hundre hestekrefter. Rundt 160 kilometers rekkevidde, og mulighet for CCS-hurtiglading opp til 80 prosent på en drøy halvtime – eller til helt fulladet batteri på en time.
Og det med et utseende som oser av et slemt, rått fartsmonster, men som altså oser mer av blomster og bærekraft enn av eksos og olje, men som likevel er en fullblods MC.
Men hva med den smellende, buldrende lyden, selve signaturen i Harley-Davidsons 117 år gamle og særdeles tradisjonstunge maskineri?
LiveWire låter – i den grad den i det hele tatt låter (skal vi snart finne ut) – som en ilter, 250 kilos veps fra verdensrommet.
– Datamaskin på to hjul
Idet vi tropper opp på MC-lokalet i Sant Cugat del Vallés like utenfor Barcelona, åpenbarer det seg et titalls LiveWire-sykler i en pent oppstilt rekke.
Vi fyller ut skjema etter skjema, og Elbilforeningens utskremte – for dette er øyeblikket der det faktisk føles riktig å ty til denne forslitte journalistblødmen – kjenner nervøsiteten bre seg i kroppen mens jeg signerer på at H-D ikke har noe som helst ansvar for hva som måtte skje med meg når jeg begir meg ut i trafikken på denne motorsykkelen.
– Her er det ingen gir, ingen klutsj, bare gass. Nå lurer dere sikkert på hva dere skal bruke venstrehånden og venstrefoten til når dere kjører, og svaret er: ingenting. Men dette blir dere vant til i løpet av et par minutter, jeg lover, sier Nik Ellwood, H-D-representanten som instruerer oss kort før turen.
Ellwood legger ut om hvordan sykkelen på sett og vis er en datamaskin på to hjul.
At under «tanken» og ladekontakten, som er der tanklokket vanligvis ligger, skjuler det seg masse elektronikk som fôrer både den medfølgende appen og touch-skjermen under styret med alskens funksjoner og informasjon:
GPS-navigasjon, infotainment, oversikt over ladestasjoner, gjenstående rekkevidde, sporing av stjålet sykkel og varsel dersom noen klår på sykkelen din, for eksempel når den står og lader – og selvsagt hvordan det står til ladestatusen – slik at du kan forlate kaffekoppen din akkurat når du har fått nok strøm til å fortsette ferden.
– Med H-D-Connect-funksjonen er du alltid tilkoblet og orientert om alt du trenger å vite om sykkelen din. Denne motorsykkelen representerer kort sagt fremtiden for Harley-Davidson, skryter Ellwood.
Pusemodus operandi
INSTRUKSJONSTID: Nik Ellwood (på sykkelen) peker og forklarer før avreise.Ellwood forklarer at LiveWire har syv ulike kjøremoduser man kan veksle mellom, som kontrollerer motorsykkelens ytelser elektronisk.
Hvert kjøremodus består av en bestemt kombinasjon av krefter, regenerering, gassrespons og antispinnkontroll.
Tre av modusene kan du enkelt stille inn på sykkelens berøringsskjerm etter egne preferanser, mens fire av dem er forhåndsprogrammerte: Sport, road, range og rain.
– Og siden dere kjører LiveWire for første gang, og det kan være vått på veien på den første delen av ruten dere skal ut på i dag, må dere starte i rain-modus, men dere kan teste ut de ulike modusene som dere vil etter hvert, sier Ellwood.
Starte i pusemodus, altså? Det føles helt greit når man debuterer på et monster som altså gjør 0-100 på tre sekunder om man er litt ivrig på gassen – og som heller ikke akkurat stopper der.
Se også video nederst i artikkelen med MC-Avisas redaktør Oddbjørn Myklebusts opplevelse av prøveturen.
Gulp!
– Ok, det var vel det. Snart vil dere finne ut at dette er en fullverdig motorsykkel som ikke står tilbake for noen sykler dere har prøvd tidligere. Snarere tvert imot – så ha det gøy der ute, sier Ellwood, og legger til:
– Men vær for Guds skyld forsiktige.Gulp.
Med denne velmente advarselen fra Harleys PR-sjef i bakhodet, er det duket for å begi seg ut i trafikken med en H-D-guide i front.
Seks elektriske Harley-Davidson-sykler starter simultant i garasjen. Normalt ville man trenge hørselsvern under en slik seanse, nå hører man ikke en lyd, og bare en lav summing når syklene sklir ut i gaten.
Det er bare å være åpen om det: Undertegnede føler seg ikke veldig høy i hatten i en fremmed storby på en fremmed sykkel med dreiemoment på 116 Nm mellom beina. Og der altså magnetmotoren kan produsere 100 prosent av dreiemomentet umiddelbart.
Enda godt at motoren er plassert i bunn og batteripakken oppå der igjen – med litt høyere tyngdepunkt ville vi bokstavelig talt sittet på en sikker oppskrift for å havne på bakhjulet ved første gasspådrag.
Les også: Hvor blir det av den elektriske MC-våren?
Følsom høyrehånd
Aldri har høyrehånden min vært mer følsom enn når jeg forsiktig føler meg frem på gassen mens jeg takker høyere makter for at vi begynner i regnmodus.
Men gradvis – og faktisk oppsiktsvekkende raskt – skjer det noe. Nervøsiteten forsvinner, og jeg begynner å føle at LiveWire-en er på min side.
Sine 249 kilo til tross, er faktisk motorsykkelen påfallende lettmanøvrert og komfortabel. Den lystrer mine minste vink og tar svingene mykt, selv om undertegnede er tilsvarende stiv og rusten siden min egen sykkel allerede har hvilt i sin årlige vinterlagringsdvale i flere måneder nå.
Men det er noe som føles rart.
The sound of silence
Eller: Det er noe som føles lett.
Det er lyden. Altså fraværet av lyd. Av det jevne drønnet i hjelmen forårsaket av motorduren. Og av vibrasjonen som forplanter seg gjennom hele kroppen fra motoren.
At sansene skjerpes når man kjører motorsykkel, vet alle som har kjørt. Man kjenner dufter, føler vinden og temperaturendringer, man tar inn mer visuelt.
Men her kommer plutselig også hørselsansen inn fra venstre og høyre på en helt annen måte. Det føles nesten litt unaturlig i all sin naturlighet, nærmest som å være vektløs.
Men snart føles det bare deilig.
Les også: En elmotorsyklist på tur
En spansk en på en amerikaner
Etter 20 minutter med tilvenning på spanske veier, er det tid for å ta en spansk en. Det er tid for modusskifte.
Jeg hopper over «range», som er tilsvarende økomodus på mange elbiler og som sørger for optimal rekkevidde med solid regenerering. Jeg skipper rett til «road».
Huhei, hvor det går! Selv i «rain»-moduset, som altså er det mest dempede, hadde jeg uten problemer svippet forbi trege lastebiler i løpet av et sekund eller to, men her fyker jeg av gårde som et olja lyn.
Når man kjører MC ellers, må man med jevne mellomrom vurdere om man kommer forbi det man av en eller annen grunn føler man må passere.
På LiveWire trenger man ikke ta den vurderingen.
Man kommer forbi.
Og får dernest kjapt fastslått at det er en Guds lykke at bremsene er så gode når man faller for fristelsen til å la impulskontrollen hvile for en stakket stund.
Og det gjør man fort på denne sykkelen.
Bare se på meg: Uten å tenke meg spesielt godt om, setter jeg LightWire-en over i «Sport»-modus.
Og gir jernet.
Svooosj!
Jeg befinner meg på en lydløs romrakett som skyter gjennom luften som en pil i det spanske verdensrommet.
Og rekker å tenke at dette kan bli det siste jeg gjør.
Men slipper ikke gassen likevel.
Det går så fort at jeg ikke tør å se ned på speedometeret, så fort at tårene renner nedover kinnene mine, men jeg gråter ikke, jeg er i himmelen, i selveste fartshimmelen.
Og her skal jeg si det skjer ting, samtidig som her er så underlig fredfylt, for å parafrasere Obstfelder.
(Men nei, kjære spanske og/eller norske ordensmakt, det gikk garantert ikke så fort at jeg brøt noen fartsregler, jeg har bare litt slarkete tårekanaler, og dessuten befant jeg meg på motorveien.)Les også: Med elmotorsykkel til Nordkapp – midtvinters!
Tilbake til virkeligheten
Men så dukker bilder av barna mine opp på netthinnen, jeg hugger inn bremsen, og rusen – eller hva det nå var – forsvinner like fort som den kom.
Jeg skulle gjerne sagt at resten av turen gikk pent og rolig for seg, men jeg forble faktisk i sportmodusen til jeg parkerte LiveWire-en for godt. Og de samme tilløpene til mer eller mindre kontrollert galskap kom og gikk, åpenbart både hos meg og de andre i følget.
Spesielt hasardiøst var det hele muligens ikke, selv om det virkelig føltes slik mens adrenalinet piplet gjennom kroppen. For gassresponsen på LiveWire-en i sportsmodus er vitterlig av en annen verden.
De av dere som har prøvd å gi flatt jern fra en stillestående Tesla, vet litt hva jeg snakker om. G-kreftene som er i sving der, er en opplevelse i seg selv.
Så kan du altså legge til enda litt, og dessuten mentalt plassere deg selv utenfor den trygge bilkupeen og sikkerhetsbeltene, og du bør kunne forestille deg sånn noenlunde hva vi snakker om.
Livsfarlig lykke
Å kjøre en LiveWire i drøye to timer bød utvilsomt på en slags lykke. En livsfarlig lykke, som kanskje ikke er for alle, og som må møtes med ansvar og moderasjon, ellers er det bare et spørsmål om tid før det går galt.
Etter denne formanende høyttenkningen, er det én tanke til som presser seg på, og som jeg foreløpig ikke våger å tenke helt ut:
Tanken på hvorvidt LiveWire er noe for meg når våren kommer.
Altså, hvis noen hadde sagt at jeg seriøst skulle vurdere å anskaffe meg en Harley-Davidson ved inngangen til 2020, hadde jeg i mitt stille sinn tenkt at vedkommende burde ta en tur til reguleringstannlegen og fått strammet til både gapet og hodet.
Selv har jeg alltid vært Triumph-mann, og tenkt at min fossildrevne 1200 kubikks Bonneville skal jeg beholde til Greta Thunberg blir verdenspresident og setter foten ned for fossildrevne apestreker på både to og fire hjul.
Nå tenker jeg at jeg kanskje skal ha nettopp anskaffelse av en aldri så liten LiveWire som et slags nyttårsforsett.
Startskuddet for elmotorsykkel-revolusjonen?
For LiveWire-en er utslippsfri, den er tilgjengelig nå, og med over 150 kilometers rekkevidde og mulighet for hurtiglading, dekker den i realiteten behovene til veldig mange motorsyklister der ute, og i hvert fall mine.
– Sabla gøy: Frank Øverland fra MC-magasinet Scanbike var et eneste stort smil etter turen.Bortsett fra kanskje behovet for å holde meg i live, som Bonnevillen så langt har ivaretatt – men her må jeg i så fall jobbe med meg selv.
En ulempe er oppakningsmulighetene: Du får ikke all verdens bagasje med deg på denne. Men blir LiveWire en suksess, er nok et touring-alternativ ikke fryktelig langt unna. Og rekkevidden vil nok også ganske snart forbedres ytterligere, til glede for langturfolket.
Alt i alt tror i hvert fall jeg at det slett ikke er utenkelig at dette kan bli startskuddet for en tilsvarende elektrisk revolusjon som vi har sett med elbilene.
For der de store motorsykkelprodusentene har sovet i timen, har Harley-Davidson med sin LiveWire nå våknet med et lydløst brak.
Det fremste motargumentet for min del er nok likevel prisen på dette høyteknologiske monsteret: En startpris på 276.900 kroner svir godt for noen av oss. (Selv om den samme sykkelen blir nesten 100.000 kroner dyrere i Sverige, der den ikke er fritatt for moms og engangsavgift.)
Hadde prisen vært kuttet med en tredel, hadde det ikke vært noe å lure på engang.
Vi får se hva det blir til når våren kommer.Lønnsforhandlingene, er ikke de også til våren, tro?PS: Betraktningene over kommer fra en lekmann uten spesielt solid peiling på motorsykkel. Det har derimot Oddbjørn Myklebust, Harley-kjører og mangeårig redaktør for MC-avisa. Her er hans kommentar etter kjøreturen med LiveWire i Spania:
Så feil kan man altså ta: De presumptivt siste skulle vise seg å bli de første – og det gjør det ikke akkurat mindre kult, det H-D har kommet opp med.
Se bare her:
0–100 på vanvittige tre sekunder. Rett under hundre hestekrefter. Rundt 160 kilometers rekkevidde, og mulighet for CCS-hurtiglading opp til 80 prosent på en drøy halvtime – eller til helt fulladet batteri på en time.
Og det med et utseende som oser av et slemt, rått fartsmonster, men som altså oser mer av blomster og bærekraft enn av eksos og olje, men som likevel er en fullblods MC.
Men hva med den smellende, buldrende lyden, selve signaturen i Harley-Davidsons 117 år gamle og særdeles tradisjonstunge maskineri?
LiveWire låter – i den grad den i det hele tatt låter (skal vi snart finne ut) – som en ilter, 250 kilos veps fra verdensrommet.
– Her er det ingen gir, ingen klutsj, bare gass. Nå lurer dere sikkert på hva dere skal bruke venstrehånden og venstrefoten til når dere kjører, og svaret er: ingenting. Men dette blir dere vant til i løpet av et par minutter, jeg lover, sier Nik Ellwood, H-D-representanten som instruerer oss kort før turen.
Ellwood legger ut om hvordan sykkelen på sett og vis er en datamaskin på to hjul.
At under «tanken» og ladekontakten, som er der tanklokket vanligvis ligger, skjuler det seg masse elektronikk som fôrer både den medfølgende appen og touch-skjermen under styret med alskens funksjoner og informasjon:
GPS-navigasjon, infotainment, oversikt over ladestasjoner, gjenstående rekkevidde, sporing av stjålet sykkel og varsel dersom noen klår på sykkelen din, for eksempel når den står og lader – og selvsagt hvordan det står til ladestatusen – slik at du kan forlate kaffekoppen din akkurat når du har fått nok strøm til å fortsette ferden.
– Med H-D-Connect-funksjonen er du alltid tilkoblet og orientert om alt du trenger å vite om sykkelen din. Denne motorsykkelen representerer kort sagt fremtiden for Harley-Davidson, skryter Ellwood.
Etter 20 minutter med tilvenning på spanske veier, er det tid for å ta en spansk en. Det er tid for modusskifte.
Jeg hopper over «range», som er tilsvarende økomodus på mange elbiler og som sørger for optimal rekkevidde med solid regenerering. Jeg skipper rett til «road».
Huhei, hvor det går! Selv i «rain»-moduset, som altså er det mest dempede, hadde jeg uten problemer svippet forbi trege lastebiler i løpet av et sekund eller to, men her fyker jeg av gårde som et olja lyn.
Når man kjører MC ellers, må man med jevne mellomrom vurdere om man kommer forbi det man av en eller annen grunn føler man må passere.
På LiveWire trenger man ikke ta den vurderingen.
Man kommer forbi.
Og får dernest kjapt fastslått at det er en Guds lykke at bremsene er så gode når man faller for fristelsen til å la impulskontrollen hvile for en stakket stund.
Og det gjør man fort på denne sykkelen.
Bare se på meg: Uten å tenke meg spesielt godt om, setter jeg LightWire-en over i «Sport»-modus.
Og gir jernet.
Å kjøre en LiveWire i drøye to timer bød utvilsomt på en slags lykke. En livsfarlig lykke, som kanskje ikke er for alle, og som må møtes med ansvar og moderasjon, ellers er det bare et spørsmål om tid før det går galt.
Etter denne formanende høyttenkningen, er det én tanke til som presser seg på, og som jeg foreløpig ikke våger å tenke helt ut:
Tanken på hvorvidt LiveWire er noe for meg når våren kommer.
Altså, hvis noen hadde sagt at jeg seriøst skulle vurdere å anskaffe meg en Harley-Davidson ved inngangen til 2020, hadde jeg i mitt stille sinn tenkt at vedkommende burde ta en tur til reguleringstannlegen og fått strammet til både gapet og hodet.
Selv har jeg alltid vært Triumph-mann, og tenkt at min fossildrevne 1200 kubikks Bonneville skal jeg beholde til Greta Thunberg blir verdenspresident og setter foten ned for fossildrevne apestreker på både to og fire hjul.
Nå tenker jeg at jeg kanskje skal ha nettopp anskaffelse av en aldri så liten LiveWire som et slags nyttårsforsett.
