Reisereportasje – langs Kystriksveien med elbil:O helge land – prikken over i-en
Og så var vi der. På den lovpriste Kystriksveien langs Helgelandskysten. Med elbil. Det som skulle være så vanskelig, men var lett som en plett og superfett. Nå skal vi jakte prikken over i-en.
Dette er andre del av vår reisereportasje fra sommerens elbilferd til og på Helgelandskysten og Kystriksveien.
Dette området har tidligere vært vrient å feriere elektrisk i, men etter at de siste par årene har kommet flere hurtigladere på strekningen, bør det nå gå helt fint.
Dette er ikke veien for deg som vil komme raskest mulig frem til en spesifikk destinasjon på Helgelandskysten.
Dette er somleruta. Eller nyte turen-ruta, om du vil. For den er veldig, veldig fin.
Her kan du lese del én av reportasjen:
Vi lærer oss et triks
Vi tar opp tråden der vi slapp den i første del:
Nå har vi kommet til Holm, «porten til eventyret» helt sør i Nordland, og vi skal snart ta fatt på den første av en rekke små fergeturer som binder Helgelandskysten sammen for reisende.
Men først skal vi slå leir for natten, eller hva de kaller det lyse greiene her oppe hvor det knapt blir mørkt og man godt kan surre bind for øya for å få en blund på dem.
Det er nå vi innser at her i fylket, her er det jo nesten for varmt til å sove i telt – eller hytte. Det må henges:
Neste morgen møter vi igjen solen som knapt gikk ned. Vi blir svette når vi pakker ned rotecampen vår og fyller opp bilen.
Så møter vi ikke bare den første av en rekke ferger vi skal ta de neste dagene, men også den første fergekøen.
Men aldri så galt, for der kommer jo båten!
Biler kjører om bord. Køen reduseres med to tredeler. Og båten drar igjen.
Uten oss?
«WTF», smeller det fra baksetet.
«F…», sukkes det fra førersetet.
Og milde nordlandsjesus, det er mildere enn mildt ute. Hadde vi hatt lyst på egg, kunne vi stekt dem på panseret.
Vi har ikke lyst på egg.
Bilens kjøleanlegg går på høygir, ingen orker å gå ut. De andre gjenblivende bilene i køen er fulle av folk i samme situasjon …
Men aldri så galt at ikke et slikt øyeblikk kan lære en noe vesentlig om hvordan nyte en ferie, og det å snu noe kjipt til noe positivt.
Denne første fergekøen der vi ventet på båten mellom Holm og Vennesund, drev oss raskt til det beste man kan bruke fergekøer til når været knaller til slik det gjorde i sommer:
Nemlig å ta seg et deilig bad.
Er det én ting denne turen skulle vise oss, er det dette:
Der det er et fergeleie på Helgelandskysten, der er det også bademuligheter.
Noen ganger må man jobbe litt med å finne ut hvor man kommer seg i vannet, og ikke minst opp, andre ganger går det nærmest av seg selv.
Det gjør heller ingen ting, verken for vannkvaliteten, luftkvaliteten eller støynivået, at fergen er elektrisk:
Hullet med de rare i
Fergeturen gikk som smurt, bare to-tre bilalarmer begynte å ule under overfarten, og vi tror ikke engang vår var blant dem.
Hylende alarmer som settes i gang på grunn av båtens vibrasjoner og hypersensitive alarmer er fast takst på ferger, og var egentlig det eneste bråket å høre under den elektriske overfarten.
Trikset er visst å la bilen stå ulåst, men det sitter visst langt inne for turister med verdisaker i kjerra.
Uansett, slik så det ut da vi ankom Vennesund, nydelig greier:
Vi kjørte til Brønnøysund og videre til Torghatten Camping, som bør rage høyt på lista over de fineste campingplassene i landet.
Der kunne vi observere at noen vektet campinglivets komfort høyere enn andre.
Målet var selvsagt å se Torghatthullet, et gigantisk og temmelig rektangulært gap midt i Torghatten-fjellet.
Bla deg gjennom bildekarusellen her:
Hvordan det har oppstått er komplett ubegripelig, som så mye annet i livet.
Det nytter ikke tenke mer på det, da kan man bli sprø.
Akkurat dét visste ikke den yngre garde, som måtte summe seg med litt dumpster-diving i en container vi fant.
Også far sjøl måtte trekke seg litt tilbake etter å ha hatt torgtenkehatten på for lenge.
På vei mot Herøy
Ny dag, nye bevegelser.
Tilbake via Brønnøysund til fergeleiet Horn, der vi kunne velge mellom båten til øya Vega, med sin verdensarv-status, Vegatrappa og what not – eller å ta båten til Andalsvåg.
Du kan i det hele tatt velge mellom et kobbel av ferger og hurtigbåter langs Kystriksveien. Vi telte oss frem til 27 på denne nettsiden – lykke til med å få oversikten.
Siden vi ikke har ubegrenset med tid, velger vi å droppe hele verdensarven og gå for den siste.
Men først et nytt bad mens vi ventet på at det skulle bli vår fergetur. Vi er inne i en fin stim nå.
På fergen så vi det vi antok måtte være baksiden av den kjente fjellkjeden De syv søstre.
Noen springer opp alle disse i løpet av én og samme dag. Vi ble smått andpustne bare av utsikten.
Nok et lite strekk i bil, ny ferge, nytt bad mens vi venter. Denne gangen gikk båten fra Forvik til Tjøtta.
De heter mye rart, disse stedene langs Kystriks(ferge)veien. Du kan se at vi ikke tuller ved å kikke på dette kartet:
Og nå er vi straks fremme ved nok et fergestopp som skal ta oss til øya vi valgte til fordel for verdensarv-Vega: Herøy, og naboøya Dønna, som har broforbindelse.
Vi hadde nemlig hørt fra temmelig sikre kilder at Herøy var noe for seg sjøl.
Det skulle vi snart finne ut av.
På båten fra Søvik til først Austbø, så Herøy, var det tid for, du gjettet det, nok et bad for far, og en liten fisketur for podene. Så kom båten, og fiskerne måtte kaste stanga på nakken og springe om bord.
Der havnet vi side om side med nok en boblebuss, denne gangen verken et telt eller en elbil, men den gode, gamle originalen:
Fra Herøy til Dønna (og Bjørn!)
Noen mener Herøy er den fineste av øyene langs Helgelandskysten, men den kåringen tenker vi må være en vrien øvelse.
Herøy er i hvert fall både nydelig, relativt flat og derfor ekstra egnet for sykling. Og stort sett er det 50-grense på øya, så her går det rolig for seg.
Og bedre utsikt til De syv søstre skal du lete lenge etter:
Herøy har også fått hurtigladere nylig, noe som kom godt med for vår del.
Øya har en døsig, ferievennlig rytme, selv om noen tydeligvis tar med seg kontoret også hit:
Før vi kjører videre til naboøya Dønna, koster vi på oss nok et bilde tatt fra Herøy, der de syv søstrene så sitt snitt til å snike seg inn i bakgrunnen:
For en gangs skyld dro vi fra øy til øy via en bro.
Naboøya Dønna er, i sterk kontrast til den flate, nesten litt Skagen-aktige Herøy, både mer frodig, langt mer kupert og fremstår til dels dramatisk.
Dramatisk, ikke minst på grunn av fjellet Dønnamannnen, men han var vi ikke klare for å bryte med, så vi tok heller fergen fra Dønna over til fastlandet og Sandnessjøen.
Hvor gikk den fra, tro?
Den gikk fra Bjørn.
På vei til prikken over i-en
Der andre gjerne bruker Sandnessjøen som utgangspunkt for å bestige søstre, brukte vi det som utgangspunkt for å komme oss videre nordover.
Nok en runde med ferger og fergekaibading.
Først Levang–Nesna, en liten båttur på 25 minutter, så den timelange turen fra Kilboghamn til Jektvik, som faktisk krysser Polarsirkelen omtrent midtveis.
Det anså vi som såpass til milepæl at vi måtte ta et bilde da det skjedde:
På denne siste fergeturen for dagen, som nå var blitt til kveld og vel så det, møter vi en lokal helt på dekk.
Vi spør om han vet om et sted det var fint å fricampe på når vi kommer i land.
Jo, det burde dukke opp noe ved Ågskardet, men hvis vi ville ha en helt vill utsikt over solnedgangen, burde vi ta en tjue minutters avstikker til Nordværnes.
Vi går for avstikker og utsikt, men finner ikke ut hvor vi kan campe vel nede ved sjøen.
Det endte med at vi klokka ti om kvelden ringte på hos et imøtekommende og godt voksent ektepar.
Vi hadde hørt om nordnorsk gjestfrihet, så vi ble ikke helt sjokkert da mannen i huset sa vi kunne campe gratis på tomta hans om vi ville.
Eller vi kunne leie reservehuset hans for en rimelig penge. Det viste seg å ha et navn, Villa Midnattsol (og, skulle vi finne ut enda senere, en nettside).
Tanken på å sove i en ekte seng etter noen netter på teltgaleien trumfet alt. Men først måtte vi se på hva denne sola hadde å by på.
Vi ville gjerne se midnattssola, men vi hadde nå engang bare så vidt passert polarsirkelen, og vi var godt ut i andre halvdel av juli.
Det var da den skulle vise seg å være, selveste prikken over i-en:
Vel, hva skal man si? Det er i slike øyeblikk man kan kjenne på litt fred i sjela.
Den eiendommelige solst(r)eken forsvant i horisonten klokka 23:49.
Det var bra nok for oss.
Eksplosiv atmosfære og fare for oksygenmangel
Man kan si mye om telt, men det er vel en grunn til at man har oppfunnet hus og senger også.
Som en god natts søvn, for eksempel.
Neste dag dro vi til Ågskardet, der det et stykke før fergeleiet ganske riktig var et par fine fricampmuligheter akkurat som fyren på fergen hadde sagt, og tok så neste ferge derfra til Forøy.
I tillegg fikk vi styrket vår mistanke om at disse idylliske små fergene kanskje ikke var så harmløse likevel:
Denne 10 minutter lange fergeturen skulle bli den siste for vår del, for hjemover måtte vi av tidsmessige årsaker gå for en av Norges mest kjente ekspressruter, altså E6.
Men før vi kom så langt, så vi denne båten, som frakter noen av friskusene som vil gå på Svartisen til et sikkert fint startpunkt.
Etter hvert kom vi til Ørnes. Der ladet vi her. Hvorfor ser ikke alle ladestasjoner ut som denne?
Og hvorfor ser ikke alle toaletter langs veien ut som dette?
Eller alle fjell som dette?
Det er vel for at vi skal sette pris på det vi har der og da.
Uansett, vår tur nordover langs Kystriksveien går mot et uunngåelig vendepunkt.
Men først må vi, som alle andre turister, se om vi kan unngå å miste et fiskesluk i Saltstraumen.
Det unngikk vi, mirakuløst nok. Men en av gutta på bildet fikk faktisk en kontakt med en lur liten fisk som kom seg unna i siste liten.
Og så, etter mange mil langs Riksvei 17, var Kystriksveien kommet til en ende:
Vi takker for følget, men kan på tampen røpe at også veien sørover langs E6 var fin – men det kan vi kanskje fortelle om en annen gang …
Mer som dette?
Meld deg på vårt nyhetsbrev
– få elbilstoff rett inn i innboksen!
