Arktisk-elektrisk roadtrip – del 2: Helt på grensen
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.
Et opptog midt i veien. Allsang etter grensen. Et vrak på en påle. Fire norske biler med elbilentusiaster fortsetter sin ferd fra Kirkenes mot Murmansk. Heng deg på!
Dette er del to av en artikkelserie på tre. Her kan du lese del én.
I Norge finnes det nå over 160.000 elbiler fordelt på drøyt fem millioner innbyggere. I Russland, verdens største land målt i areal, bor det rundt 142 millioner mennesker.
Antallet elbiler? Cirka 2.000. Og ladeinfrastrukturen i landet? Sånn cirka njet.
At det da melder seg seks russiske elbilentusiaster som med hver sin bil vil kjøre de 1.330 kilometerne på E105 nordover fra St. Petersburg helt til Murmansk for å komplettere dette arktisk-elektriske rallyet mellom landegrensene, kan vel sies å være en smule overraskende.
For å nå frem til Murmansk samtidig, begynte det russiske følget et døgn tidligere enn de fire norske elbilene som startet fra Kirkenes. Men dette kommer vi tilbake til i neste del.
Nå tar vi igjen to skritt tilbake.
Tilbake til Norges ytterste utpost mot øst.
Og se, der kommer et par politikvinner i greit driv mot lukene sine.
Nå forventer vi norsk effektivitet, og får det.
Bare et kort spørsmål senere («Hva skal dere gjøre i Russland?» – «Å, bare kjøre noen elbiler til Murmansk og tilbake.» – «Javel, ja, god tur!»), og vi passerer grensen.
Et par hundre meters kjøring, ny grensekontroll, nå på den russiske siden.
Vi forventer stivbent russisk byråkrati og ditto fravær av effektivitet, og får det også.
Selv om visum allerede er fikset, skal nye, intrikate skjemaer fylles ut med penn, og deretter møysommelig tastes inn av grensekontrollørene.
Veggene i sjekkposten er dekket av muligens essensiell informasjon vi føler vi bør ta innover oss før vi entrer republikken, men det får vi ikke gjort, for alt står bare på russisk.
Og ja, vi skulle gjerne vist dere denne eiendommelige brakka av en sjekkpost fra innsiden, men det kan vi ikke, for her råder det strengt fotoforbud, og det hadde vært litt for dumt om denne ekspedisjonen skulle strandet her.
– Nå er det heldigvis to mil til vi må fiske frem passene våre igjen i neste kontrollpost, flirer Vladislav Nikiforov fra Bellona, som har svingt seg i denne dansen noen ganger før.
Vi kjører gjennom den militære sonen, som strekker seg lang innover den russiske tundraen.
Doble piggtrådgjerder går langs veien og forhindrer oss fra å ta en frisk dukkert i Pasvikelva, og kanskje svømme tilbake til Kirkenes for å hente snusen vi glemte igjen der.
Militære doninger av totalt ubestemmelig alder både til høyre og venstre. Stadig ser vi tanks og soldater i veikanten – hei, hva skjedde med glasnost?
– Så du synes det er mange militære her? Det var langt flere for få år siden, prøver ordfører Rune Rafaelsen å berolige fra baksetet. Han lykkes sånn passe.
Nok en passkontroll og nok en bom markerer at vi er ute av den militære sonen. Det føles som å puste inn fri, frisk luft.
Altså er det vel på tide å kjøre til kullgruvebyen Nikel.
Å kjøre langs E105 østover føles litt som en tur langs Hardanger, i hvert fall er det ikke så ulikt rent visuelt.
Men så er det bilene man ser på veien, da.
Noen av dem får en til å føle at man er like mye på en tidsreise som på en bilreise: Se der har vi jo en gammel, gjennomrusten Lada som må være fra tidlig sekstitall. Og en til. Og enda en.
Og det der, hva kan det være? Jo, den slitne blå haugen av en kassebil, det er så sannelig en politibil.
– Nei, det er en postbil, korrigeres det fra mer Russland-kyndig hold i baksetet.
Og den grønne, lille lastebilen som kommer inn fra venstre der? Se, det er jo militæret som skal tilbake til komfortsonen sin.
Vi svinger av mot Nikel. De karakteristiske sovjet-blokkene ruver i horisonten på sitt loslitte, gråstenkte vis.
– Det ser nitrist ut, men mange av disse leilighetene er fine på innsiden, forteller Finn Helge Lunde.
Og der suser jommen Olga forbi oss i sin eksosdunstende Volga. Hvor er respekten for en Tesla når man trenger den som mest?
– Siden det er det offentliges ansvar å vedlikeholde husfasadene, har ingenting blitt gjort med dem på mange tiår, fortsetter Lunde som om ikke vår fasade har tatt skade av ydmykelsen.
Det russiske TV-teamet har vært på hjul etter oss siden Kirkenes, og de benytter anledningen til å intervjue det hjertelige ordførerparet, mens enkelte skuelystne tropper opp for å ta selfies foran bilene med de merkelige dørene.
For fem år gamle Emma fra Bergen – som allerede er blitt elbilrallyets halvoffisielle maskot – er disse bilene gammelt nytt.
Hun er mer opptatt av å skremme vannet av de russiske duene.
Siden dette åpenbart er en staselig anledning, geleider Nikel-ordføreren hele elbilfølget til selveste rådhustrappen for et formelt gruppebilde.
Ingen sier «cheese».
Ikke engang Emma.
Neste stopp dreier seg også om å ta gruppebilder. Vi kjører opp en grusvei til en høyde med utsikt over den ikke så rent lite forurensningsutsatte gruvebyen.
Fire Teslaer i sentrum, endeløse kullhauger og rykende fabrikkpiper i bakgrunnen. En medbragt drone surrer over oss som en sibirsk mygg.
Kontrastene er slående der vi står med nattsvart kull på alle kanter.
Fremtiden poserer på fortiden.
– Svigermors tunge. Det er en del mennesker som har kjørt av veien akkurat her opp gjennom årene, sier Rafaelsen, og fortsetter:
– Men navnet illustrerer jo noe universelt: Svigermors tunge er tydeligvis kjent for å være skarp, også i Russland, humrer ordføreren fra svigermorplassen bak i bilen.
Vi svinger av på en underlig plass på venstre side av veien. Det er visst tid for lunsj, og dette er visst en veikro – Russia-style.
En liten bu med udefinert inngangsparti viser seg å selge alt fra vodka til villaks oppvarmet i mikrobølgeovn – selv om sistnevnte, noe mer offisielt, hevdes å være oppdrettslaks fra Norge.
– Det var faktisk jeg som etablerte denne kafeen tidlig på nittitallet, før jeg gikk inn i politikken. Det fantes jo ikke en veikro på over 20 mil, så jeg tenkte at dette måtte det være marked for, sier Rune Rafaelsen.
Siden har «Kafé Titovka» på folkemunne også vært kjent som «Runes kafé».
Det må være lov å håpe på at om noen år har den også fått selskap av en hurtiglader eller to.
– Ja, det må vi jo både håpe og tro, bifaller Rafaelsen.
– Men det som er sikkert, er at vi til høsten får vår første hurtigladestasjon i Kirkenes. Og da er vi i det minste et stykke på vei.
Først i prosesjonen: en gitarspillende trubadur, en capskledd gubbe med trekkspill, en annen med roser i hendene.
Russiske flagg, skjerf og faner vaier i vinden, de suser i takt med opptogets høylytte sang.
Det viser seg å være den årlige markeringen av den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Angrepet startet den 22. juni 1941, og innledet den tysk-sovjetiske krigen som i Russland omtales som «Den store fedrelandskrigen».
Idet opptoget passerer, oppdager vi til høyre en mengde grønnkledde russere som på teatralsk vis gjenskaper de dramatiske krigshendelsene som utspant seg i området – nøyaktig 77 år tidligere.
Skudd avfyres, forhåpentlig er det løskrutt. Små og store grønne menn småspringer rundt i buskaset nedenfor veien. Og noen av dem skåler til oss der vi sitter i bilene våre.
Vi har ingen vodkaflasker å skåle tilbake med, men det lar de generøst passere med et smil.
De ser ut til å ha det ganske fint.
Men vi, vi må forlate minnesmarkeringen nå som den ikke blokkerer veien lenger, og trampe på gass… wattpedalen.
Vi har nemlig et arktisk elbilrally å gjennomføre.
Og i Murmansk venter – kanskje – både pressekorps og våre elbilkjørende entusiaster fra St. Petersburg.
Tredje og siste del i artikkelserien om vår arktisk-elektriske roadtrip kan du lese her.
At det da melder seg seks russiske elbilentusiaster som med hver sin bil vil kjøre de 1.330 kilometerne på E105 nordover fra St. Petersburg helt til Murmansk for å komplettere dette arktisk-elektriske rallyet mellom landegrensene, kan vel sies å være en smule overraskende.
For å nå frem til Murmansk samtidig, begynte det russiske følget et døgn tidligere enn de fire norske elbilene som startet fra Kirkenes. Men dette kommer vi tilbake til i neste del.
Nå tar vi igjen to skritt tilbake.
Tilbake til Norges ytterste utpost mot øst.
Ingen allsang på grensen
For akkurat nå er de to elbilkonvoiene omtrent like langt unna Murmansk: Russerne i jevnt driv nordover etter et døgn på veien, vi knapt i bilene etter en regnfuktig presseseanse på torget i Kirkenes. Vi har faktisk så vidt fått på oss setebeltene før vi er fremme ved den norsk-russiske grensestasjonen på Storskog. Alle ut av bilene, på norsk side først. Passkontroll. Ingen politifolk i lukene. De kommer, sier en kar som henger utenfor den norske grenseposten.
Og se, der kommer et par politikvinner i greit driv mot lukene sine.
Nå forventer vi norsk effektivitet, og får det.
Bare et kort spørsmål senere («Hva skal dere gjøre i Russland?» – «Å, bare kjøre noen elbiler til Murmansk og tilbake.» – «Javel, ja, god tur!»), og vi passerer grensen.
Et par hundre meters kjøring, ny grensekontroll, nå på den russiske siden.
Vi forventer stivbent russisk byråkrati og ditto fravær av effektivitet, og får det også.
Selv om visum allerede er fikset, skal nye, intrikate skjemaer fylles ut med penn, og deretter møysommelig tastes inn av grensekontrollørene.
Veggene i sjekkposten er dekket av muligens essensiell informasjon vi føler vi bør ta innover oss før vi entrer republikken, men det får vi ikke gjort, for alt står bare på russisk.
Og ja, vi skulle gjerne vist dere denne eiendommelige brakka av en sjekkpost fra innsiden, men det kan vi ikke, for her råder det strengt fotoforbud, og det hadde vært litt for dumt om denne ekspedisjonen skulle strandet her.
Checkpoint-bonanza
Uansett, en drøy time senere er alla data tastet inn, kryssjekket og dobbeltsjekket. Visum- og passbilder er grundig gransket, og tre-fire ganger sjekket opp mot våre vennlige barnefjes. Alt ser ut til å være i orden. Følget er gjennom slusene, og vi kan endelig kjøre … de 50 meterne til neste sjekkpost. Passene granskes på nytt, og bortsett fra at skiltoppføringene «LOLOIL» og «ELPROFFEN» i grensedokumentene strykes nådeløst ut («Njet-njet!»), og erstattes med det bakenforliggende egentlige registreringsnummeret før vi får papirene våre tilbake. Og DER går nok en bom i været, og vi vinkes av gårde.
– Nå er det heldigvis to mil til vi må fiske frem passene våre igjen i neste kontrollpost, flirer Vladislav Nikiforov fra Bellona, som har svingt seg i denne dansen noen ganger før.
Vi kjører gjennom den militære sonen, som strekker seg lang innover den russiske tundraen.
Doble piggtrådgjerder går langs veien og forhindrer oss fra å ta en frisk dukkert i Pasvikelva, og kanskje svømme tilbake til Kirkenes for å hente snusen vi glemte igjen der.
Militære doninger av totalt ubestemmelig alder både til høyre og venstre. Stadig ser vi tanks og soldater i veikanten – hei, hva skjedde med glasnost?
– Så du synes det er mange militære her? Det var langt flere for få år siden, prøver ordfører Rune Rafaelsen å berolige fra baksetet. Han lykkes sånn passe.
Nok en passkontroll og nok en bom markerer at vi er ute av den militære sonen. Det føles som å puste inn fri, frisk luft.
Altså er det vel på tide å kjøre til kullgruvebyen Nikel.
Til skrekk og advarsel
Men hei, hva er det for et monster til høyre? På toppen av en solid påle balanserer et krasjet bilvrak. Det er kanskje dette man kaller å statuere et eksempel? Heldigvis ser det ikke ut til å være lik i lasten. – Det er sånn de prøver å få russiske bilister til å ta det litt roligere i trafikken. Og det har kanskje fungert, det er i hvert fall langt færre alvorlige ulykker langs denne veien nå. Tidligere var det temmelig ille her, sier sjåfør Finn Helge Lunde fra Kirkenes.
Å kjøre langs E105 østover føles litt som en tur langs Hardanger, i hvert fall er det ikke så ulikt rent visuelt.
Men så er det bilene man ser på veien, da.
Noen av dem får en til å føle at man er like mye på en tidsreise som på en bilreise: Se der har vi jo en gammel, gjennomrusten Lada som må være fra tidlig sekstitall. Og en til. Og enda en.
Og det der, hva kan det være? Jo, den slitne blå haugen av en kassebil, det er så sannelig en politibil.
– Nei, det er en postbil, korrigeres det fra mer Russland-kyndig hold i baksetet.
Og den grønne, lille lastebilen som kommer inn fra venstre der? Se, det er jo militæret som skal tilbake til komfortsonen sin.
Vi svinger av mot Nikel. De karakteristiske sovjet-blokkene ruver i horisonten på sitt loslitte, gråstenkte vis.
– Det ser nitrist ut, men mange av disse leilighetene er fine på innsiden, forteller Finn Helge Lunde.
Og der suser jommen Olga forbi oss i sin eksosdunstende Volga. Hvor er respekten for en Tesla når man trenger den som mest?
– Siden det er det offentliges ansvar å vedlikeholde husfasadene, har ingenting blitt gjort med dem på mange tiår, fortsetter Lunde som om ikke vår fasade har tatt skade av ydmykelsen.
Ordfører-forbrødring
Vel fremme i Nikel stopper vi opp foran et like loslitt offentlig administrasjonsbygg. Mens vi strekker på beina, kommer ordføreren i byen ut til oss med et lite entourage. Han får en god klem av ordfører Rafaelsen, og de snakker litt om elbiler og politikk og sånt. Og etter hjerteligheten å dømme ikke så rent lite om hvordan det står til med familien for tiden.
Det russiske TV-teamet har vært på hjul etter oss siden Kirkenes, og de benytter anledningen til å intervjue det hjertelige ordførerparet, mens enkelte skuelystne tropper opp for å ta selfies foran bilene med de merkelige dørene.
For fem år gamle Emma fra Bergen – som allerede er blitt elbilrallyets halvoffisielle maskot – er disse bilene gammelt nytt.
Hun er mer opptatt av å skremme vannet av de russiske duene.
Siden dette åpenbart er en staselig anledning, geleider Nikel-ordføreren hele elbilfølget til selveste rådhustrappen for et formelt gruppebilde.
Ingen sier «cheese».
Ikke engang Emma.
Neste stopp dreier seg også om å ta gruppebilder. Vi kjører opp en grusvei til en høyde med utsikt over den ikke så rent lite forurensningsutsatte gruvebyen.
Fire Teslaer i sentrum, endeløse kullhauger og rykende fabrikkpiper i bakgrunnen. En medbragt drone surrer over oss som en sibirsk mygg.
Svigermors tunge, for svingende!
– Denne svingen, vet du hva den kalles? Det er ordfører Rune Rafaelsen som spør fra baksetet. Han er nok rimelig trygg på at vi ikke aner hva svingen heter.
– Svigermors tunge. Det er en del mennesker som har kjørt av veien akkurat her opp gjennom årene, sier Rafaelsen, og fortsetter:
– Men navnet illustrerer jo noe universelt: Svigermors tunge er tydeligvis kjent for å være skarp, også i Russland, humrer ordføreren fra svigermorplassen bak i bilen.
Vi svinger av på en underlig plass på venstre side av veien. Det er visst tid for lunsj, og dette er visst en veikro – Russia-style.
En liten bu med udefinert inngangsparti viser seg å selge alt fra vodka til villaks oppvarmet i mikrobølgeovn – selv om sistnevnte, noe mer offisielt, hevdes å være oppdrettslaks fra Norge.
– Det var faktisk jeg som etablerte denne kafeen tidlig på nittitallet, før jeg gikk inn i politikken. Det fantes jo ikke en veikro på over 20 mil, så jeg tenkte at dette måtte det være marked for, sier Rune Rafaelsen.
Siden har «Kafé Titovka» på folkemunne også vært kjent som «Runes kafé».
Det må være lov å håpe på at om noen år har den også fått selskap av en hurtiglader eller to.
– Ja, det må vi jo både håpe og tro, bifaller Rafaelsen.
– Men det som er sikkert, er at vi til høsten får vår første hurtigladestasjon i Kirkenes. Og da er vi i det minste et stykke på vei.
Parademarsj langs E105
På vei er også vi – atter en gang. Men hva i himmelens land og rike er det som skjer der fremme? Et opptog lunter fremover i det fjerne – midt på Europavei 105. Busser har stoppet opp. Folk går ut av bilene sine.
Først i prosesjonen: en gitarspillende trubadur, en capskledd gubbe med trekkspill, en annen med roser i hendene.
Russiske flagg, skjerf og faner vaier i vinden, de suser i takt med opptogets høylytte sang.
Det viser seg å være den årlige markeringen av den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Angrepet startet den 22. juni 1941, og innledet den tysk-sovjetiske krigen som i Russland omtales som «Den store fedrelandskrigen».
Idet opptoget passerer, oppdager vi til høyre en mengde grønnkledde russere som på teatralsk vis gjenskaper de dramatiske krigshendelsene som utspant seg i området – nøyaktig 77 år tidligere.
Skudd avfyres, forhåpentlig er det løskrutt. Små og store grønne menn småspringer rundt i buskaset nedenfor veien. Og noen av dem skåler til oss der vi sitter i bilene våre.
Vi har ingen vodkaflasker å skåle tilbake med, men det lar de generøst passere med et smil.
De ser ut til å ha det ganske fint.
Men vi, vi må forlate minnesmarkeringen nå som den ikke blokkerer veien lenger, og trampe på gass… wattpedalen.
Vi har nemlig et arktisk elbilrally å gjennomføre.
Og i Murmansk venter – kanskje – både pressekorps og våre elbilkjørende entusiaster fra St. Petersburg.
Tredje og siste del i artikkelserien om vår arktisk-elektriske roadtrip kan du lese her.