Arktisk-elektrisk roadtrip – del 3: Den siste reisen

Arktisk-elektrisk roadtrip – del 3: Den siste reisen

Den norske elbilkonvoien nærmer seg Murmansk. Det ventende pressekorpset står klart til å spille. Men så skjer det noe.

Dette er tredje og siste del i denne artikkelserien om Arctic Electric Rally, som Norsk elbilforening arrangerte i samarbeid med Bellona og et knippe norske og russiske elbilentusiaster. Her kan du lese del én, og her kan du lese del to.

Ah, Murmansk, gamle kamerat, du nærmer deg!

Vi skimter den langstrakte broen inn til byen i det fjerne. Murmansk ligger bare litt over 100 kilometer i luftlinje fra Norge, men det føles som vi er i en annen verdensdel – og uansett har vi tilbakelagt godt over 200 kilometer langs E105 på vår ferd fra Kirkenes.

Visste du at havnebyen nordvest på Kolahalvøya – verdens største by nord for polarsirkelen med sine i underkant av 300.000 innbyggere – på sett og vis er oppkalt etter oss?

Det vil si, da byen ble grunnlagt i 1916, fikk den navnet Romanov-na-Murman, men ble omdøpt til Murmansk etter oktoberrevolusjonen i 1917.

Og hva er murman? Jo, det er det gamle russiske navnet på nordmenn.

Og her kommer altså vi, nordmennene, i våre fjonge elbiler, kjørende inn i byen de har oppkalt etter oss.

Det er mektig å tenke på.

Men nå har vi andre ting å tenke på, innser vi idet vi har krysset broen og nærmer oss sentrum.

Vi står nemlig bom fast. Biler på alle kanter.

Som beveger seg omtrent like mye som den gigantiske soldatstatuen som vokter over byen.

Kø, kø …

Da vi planla tidsskjemaet i forkant, tok vi høyde for at det ville ta sin tid og vel så det i grensekontrollen.

Vi tok høyde for både tissepauser, fotopauser og matpauser. Vi tok til og med høyde for at ordførerne skulle få prate litt politikk, og til at russerne vi møtte skulle få ta bilder av seg foran bilene våre og stille spørsmål om vingedører, og om vi kjenner Elon Musk (som Norsk elbilforening faktisk gjør).

Men vi tok ikke høyde for at det kunne være rushtrafikk i en storby på en fredag ettermiddag. Bummer.

Bellona og Elbilforeningen har nemlig en pressekonferanse på gang noen kilometer lenger inn i sentrum. Et virvar av ventende russiske TV-team, pressefotografer og journalister klør seg nok i hodet nå og lurer på hvor vi blir av.

Der har vi viseguvernøren for hele administrasjonssenteret i regionen, Murmansk oblast, som skal holde tale og trykke vår egen ordfører varmt i hånden, og begge skal de si fjonge ord om internasjonal samhandling og miljøvennlige tiltak på både samferdels- og energisektoren.

Hadde vi vært Putin, ville vi fått hele veien avstengt for lengst. Vi trenger veirydding. Vi trenger politieskorte. Det nærmeste vi kommer er dette:

Dessverre kjørte de feil vei.

… og enda mer kø

Nå sitter vi her og stamper i kø, og tenker at samferdselssektoren her i byen har en lang vei å gå …

Det har også vi. Dessuten kan vi ikke forlate bilene våre her og gjøre nettopp det. At vi ankommer med bilene våre er jo liksom hele poenget.

Anna Kireeva fra Bellona, som har ansvaret for alt det praktiske med pressekonferansen, begynner å bli bra stresset nå. Hun sitter og banner i baksetet innimellom utallige telefonsamtaler til sin kollega, som på sin side prøver å berolige journalister og VIP-er på hotellet der pressekonferansen egentlig skal begynne om under en halvtime.

– Ja-ja-ja, det går vel bra. Det har skjedd verre ting her i verden, kvitres det rolig fra vår egen ordfører-VIP i baksetet.

Men altså, hvor er kollektivfeltet vårt? Hei, vi er jo til og med tre-fire mennesker i hver elbil!

Det finnes ingen kollektivfelt i Murmansk. I hvert fall ingen vi får øye på.

Ei heller noen andre elbilfordeler. Og knapt noen elbiler i hele republikken, så det er kanskje ikke så rart.

Vi må pent avfinne oss med å snegle oss frem som alle de andre.

Anna i Bellona får en ny melding på øret om at pressekonferansen er utsatt til vi kommer, men tilbakemeldingen fra viktigperene som venter i den andre enden, er klar: Raska på.

Lett for dem å si.

Rockestjerne for en dag

Endelig. Hotell Park Inn by Radisson – ingen ringere – er innenfor synsrekke. Vår lille elektriske kortesje svinger inn på plassen, TV-kameraene er på plass, reportere svinger mikrofonen. Hva skjer, avbrytes nyhetssendingene? Går vi på direkte?

Kanskje ikke, men her er det tilløp til frenetisk aktivitet. Dumt at det er så lyst ute, ellers kunne vi solt oss i blitzglansen.

Det spørres. Det knipses og filmes. Det poseres.

Martin Dunsæd kliver ut av sin Model S iført tettsittende burgunderrød skinnjakke og solbriller i gråværet, som en annen rockestjerne. Han omringes umiddelbart av journalister og fotografer.

– I drove all the way from Oslo, it took me just about two days. No problem at all, sier han.

Det mangler bare: «Thank you, Murmansk – you’ve been awesome. Good night!»

Elbilforeningens utsendte medarbeider Silje Fines Wannebo snakker flytende russisk, og blir intervjuet av den ene journalisten etter den andre. Øyeblikket er historisk. Aldri før har foreningens utsendte ytret seg offentlig på russisk.

– I Norge er nå hver tredje bil som selges elektrisk, sier hun til forvirrede reportere som tror de hører feil og ber henne gjenta tallet.

Men Wannebo kan forsikre at det ikke er noen sjømannsskrøne hun serverer, og forteller villig vekk om det norske elbileventyret, og hvor viktig det er at ladeinfrastrukturen bygges ut også her i landet.

– For om få år vil det samme skje her som i Norge, og da gjelder det å være forberedt, sier hun til journalistene.

De nikker og nikker.

Men det ser ut til at de tenker sitt.

Dieselaggregat på lasteplanet

Og der får vi øye på dem: De seks russiske elbilene – fem Tesla Model S og en Chevrolet Volt, som riktignok er en ladbar hybrid – står parkert side om side på plassen, mens eierne lusker rundt. De fremmøtte journalistene har for lengst gjort seg ferdigsnakket med dem, mens det norske følget koste seg i bilkø.

To av bilene er koblet til den semihurtige ladestasjonen utenfor hotellet, som ble etablert og finansiert av Bellona i fjor.

Det er den eneste ladestasjonen i Murmansk, og for så vidt på hele Kolahalvøya.

Men hvordan har russernes tur vært? De har jo vært på en skikkelig langtur – praktisk talt uten tidseffektive lademuligheter underveis.

– Det gikk helt fint. Vi hadde egentlig bare to problemer underveis: En forferdelig masse insekter, og dårlig mobil- og internettdekning, forteller Anishchenko Semen, en av de seks førerne som kjørte de drøye nærmere 1.400 kilometerne fra St. Petersburg hit til Murmansk.

Det relativt massive problemet de ville fått med lading på turen nordover, løste de ved hjelp av en svær lastebil med et solid dieselaggregat i lasterommet, koblet til en hurtiglader på en pall, fortsatt delvis pakket inn i plast.

– Kanskje er det en baklengs inn i fremtiden-strategi å kjøre elbil på denne måten for å kunne ta oss hit i dag, begynner Anishchenko Semen.

– Men på sitt skakkjørte vis er det samtidig en effektiv måte å vise det akutte behovet for å få bygget ut ladeinfrastrukturen her i Russland. For elbilrevolusjonen kommer også hit, det er bare et spørsmål om tid, forteller den unge russiske elbilpioneren.

Og det har han nok helt rett i. Å bidra til å få fortgang på utbyggingen av ladeinfrastruktur er jo tross alt grunnen til at vi er her, alle mann.

Presse-bonanza

Som for å understreke poenget, går nå pressekonferansen over i sin formelle del. Det er tid for å bevege seg innendørs, og høre appeller, fagre lovnader og visjonære fremtidsvyer.

Viseguvernøren holder en tale på russisk, ordfører Rafaelsen fremfører sine elektriske ambisjoner på engelsk. TV-kameraene går. Det virker som alle er enige om at det skal gjøres noe med situasjonen.

Snart.

Det er lov å håpe.

Men: Det ble i hvert fall en hel del oppmerksomhet for den noble saken vår, også på russisk side.

Som vi selv gjorde i rushtrafikken i Murmansk, står oppslagene formelig i kø.

Se for eksempel her. Og her. Og her. Og, puh, her og her og her.

Og hvis du er glad i å se på russisk TV, kan du jo ta en titt på denne reportasjen her.

En lang dag er i ferd med å ebbe ut. Rockestjerne Martin Dunsæd får siste ord:

– Javel, ja. Og hva skal vi gjøre nå? Kjøre hjem? Hadde’kkje det vært greit?