Brukte bare Ladeklubben og Tesla-ladere på sin første lange elbiltur utenfor Norge: «Trenger ikke noe annet»
I sommer var Audun Torsdalen på roadtrip i Europa med datteren – og Ladeklubben var med i bilen. Her forteller han om hvordan turen gikk.
Audun Torsdalen fra Moss er aktiv i Østfold elbilforening på fritiden – og i denne artikkelen deler han av erfaringene fra sommerens elbiltur i Europa:
—
Når man knapt har vært sør for Strömstad med elbil før, gikk det noen tanker om ladelogistikk gjennom hodet mitt da datteren min foreslo å dra på roadtrip i Europa.
Og det ble en far- og datter-tur, siden resten av familien ikke ville tilbringe timevis i bil.
Med en gammel Tesla som har gratis superlading, så var valget av hovedladeoperatør selvsagt. Men Tesla Model X 75D er også den Teslaen med kortest rekkevidde, drøye 30 mil på en god dag.
Derfor måtte jeg ha alternativer.
Elbilforeningens Ladeklubben, med tilgang til 400.000 ladepunkt i Europa, ga seg selv. Ekstra nyttig er dette når man beveger seg litt utenfor motorveinettet, der de fleste av Teslas ladere er plassert.
Lading på grensen
Første ladestopp var allerede på Svinesundsparken, stusselige seks mil hjemmefra. Det skyldes at turen startet med en 20-mils omvei tur/retur Gardermoen, der vi satte av en som skulle på en helt annen tur enn oss to.
Vi kunne ha ventet med ladingen til vi kom til Sverige. Men siden datteren min øvelseskjørte, måtte vi stoppe før grensen.
I øvelseskjøringsappen fikk datteren min huket av “fylle drivstoff” etter enkelt å ha tæppet den blå ladebrikken på Recharge-laderen.
Derfra ble det mest brukt Teslas superladere. Sorry, Ladeklubben, på transportetapper langs motorveier «ruler» superlader-nettverket. Særlig for meg, som kan lade der “free of charge”.
«Stau» på autobahn
Etter dag nummer én med motvind og høyt strømforbruk på svenskekysten, og dag nummer to med solide innslag av “stau” på autobahn, altså trafikkork på godt tysk, var vi fremme i en landsby en halvtimes kjøring fra Koblenz, ikke langt unna Moseldalen.
Her hadde vi booket en Airbnb-leilighet, som vi brukte som base for å utforske området rundt Mosel.
Og vertinnen hadde elbil, med tilhørende ladestasjon, som vi fikk benytte oss av. Destinasjonslading skal aldri undervurderes.
Mot Mosel og Schengen
Mange forbinder Mosel med vin, men elva Mosel er også en viktig transportåre.
Store transportbåter kjører opp og ned gjennom alle svingene og krokene i elva.
Langs bratte åssider kledd i vinranker gjennom store sluser til Luxemburg og videre inn i Frankrike.
Vi bestemte oss for å følge Mosel oppover, til stedet den renner inn i Tyskland.
Det skjer ved en liten landsby der Luxemburg, Tyskland og Frankrike møtes hvor navnet er mer kjent enn landsbyen.
Schengen har som kjent lånt ut navnet sitt til avtalen om passfrihet og grensekontroll i Europa.
Vår tur til Schengen startet litt dårlig forberedt, vi hadde ikke fullt batteri. Det hindret oss likevel ikke å begi oss inn i det ukjente.
Og så kom Ladeklubben til nytte …
Nærmeste superlader i Luxemburg ble plottet inn i navigasjonen, men vi fulgte veiene langs elva i stedet.
Hver gang vi trosset navigasjonen, kalkulerte den en ny rute til superladeren og fortalte oss hvor mye strøm vi ville ha igjen når vi kom dit. Det er en fin sikring mot rekkeviddeangst.
Så lenge vi beveget oss i samme retning som superladeren, viste navigasjonen at vi ville ha godt med strøm. Men da vi begynte å bevege oss bort fra superladeren, sank marginene faretruende …
Vurderingen ble: Enten må vi avbryte, eller så må vi finne et sted å lade. Og vi må lade mens vi fortsatt har rekkevidde til å nå superladeren. Det er et ukjent land, og ukjente forhold.
Å bli stående strømtom foran en lader som ikke funker, eller som man ikke får starte, var uaktuelt.
Her måtte Ladeklubben prøves, og vi tok frem appen for å se om kartet viste noen ladere i nærheten av oss, der vi befant oss i en tilfeldig liten landsby i Luxemburg.
Bare et par kilometer unna sto det noen helt nye lynladere på en bensinstasjon.
Og ladingen ble startet med den blå ladebrikka, like enkelt som vi skulle vært i Norge. Alle bekymringer om å lade utenfor Tesla-nettverket i utlandet ble erklært døde og maktesløse.
Vi nådde Schengen, via Frankrike, slik at datteren min kunne krysse av dette landet på lista over land hun har vært i også. Begge kunne også krysse av Luxemburg – og det ble faktisk 50 mil kjøring den dagen.
Destinasjonslader når vi kan
En morgen lyste ladestasjonen ved leiligheten rødt. Ok, vi er uten destinasjonslading, hva gjør vi nå?
Det første vi gjorde var å sjekke i Ladeklubben-appen om hva som finnes av lademuligheter i nærheten.
I sentrum av landsbyen vi bodde i var det både en 22 kW-ladestolpe og en 11 kW-ladestolpe. Vi prøvde 22 kW-stolpen først. Den så gammel ut. Helt dødt.
Vi kjørte bort til 11 kW-stolpen. Der så ladeboksen ny og fresh ut, og vi får startet den med den blå ladebrikken fra Elbilforeningen.
Yess, vi var reddet!
Vi satte bilen til lading om ettermiddagen, og hentet den etter middag – det er bedre enn å stå å henge ved en lynlader på nærmeste «tankstelle» langs autobahn.
Vi brukte også strategien “lad når du kan, ikke når du må”. Og sjekket Ladeklubben om det var noen lademuligheter i nærheten av severdighetene vi skulle til.
Da vi reiste inn for å være turister i Koblenz var det naturlig å sjekke Ladeklubb-appen om det var noen ladere i nærheten.
Og kun noen få kvartaler unna parkeringsplassen til Deutsches Eck var det noen 22 kW-ladestolper. De var enkle å finne, og ladingen startet umiddelbart med den blå ladebrikken.
Vi kunne stå der i to timer. Heldigvis har jeg fortsatt Elbilforeningens parkeringsskive i frontruta. Det er ikke så ofte jeg har bruk for den i Norge.
Deutsches Eck er odden der Mosel møter Rhinen, og der står det en 37 meter høy skulptur av keiser Wilhelm I, reist i 1897, en av Koblenz’ store turistattraksjoner.
Mer av dette?
Meld deg på vårt nyhetsbrev
– få elbilstoff og fordeler rett inn i innboksen!
Snoking på «Ringen»
Vi måtte selvsagt dra en en tur til bilbanen Nürburgring for å lade.
Altså superlade, ikke få høyest mulig ladetrykk på turboen på den legendariske Nordschleife, altså nordsløyfa av banen, slik en del fossilbiler gjør.
Vi droppet å ta en runde på den gamle, 20 km lange og krevende racing-banen. Den er åpen for at publikum kan kjøre der.
Men selv om X-en er sprek, så er den et stort og tungt drog som ikke har noe på en racingbane å gjøre.
Dessuten står det spesifikt i forsikringsvilkårene mine at forsikringen ikke gjelder på Nürburgring.
Altså kan det virke som om litt for mange nordmenn har vært litt for overivrige på “Ringen” tidligere. Vi nøyde oss med litt sightseeing i området.
På returen var det Teslas superladere som gjaldt. Og det gikk smidigere enn nedover. Vi slapp stort sett unna køer.
Og da mener jeg altså trafikkøer. Ladekø havnet vi aldri i.
Og vi ble stadig flinkere til å ankomme laderne med rundt 10 prosent igjen på batteriet, slik at vi i større grad utnyttet “sweet spot”-ladehastigheten på Teslaen, som er mellom 10-50 prosent.
På vei nedover kom vi ofte til ladestasjon med litt for mye strøm på batteriet, og reiste igjen etter å ha ladet litt for mye.
Å utnytte «sweet spot»-en krever litt planlegging, men når man i utgangspunktet har begrenset rekkevidde, betyr det fort en del for reise- og ladetid.
Erfaringen etter denne europaturen, er at man ikke trenger noe annet enn Ladeklubben og Teslas superladere. De utfyller hverandre godt. Og siden mange av Tesla-laderne er åpne for alle, vil det gjelde andre elbiler også.
.
Bli medlem!
Få Norsk elbilforenings ladebrikke som gir deg tilgang til ladestasjoner i Norge og Europa, eksperthjelp på lading og supertilbud på veihjelp. Gjør som over 120 000 andre elbilister!
