Test av Mini Countryman S ALL4 John Cooper Works: Særegen sjarmklump
Det sies at tyskere ikke eier humoristisk sans. Setter du deg i en Mini Countryman, skjønner du at det ikke stemmer. Særlig dersom modellen har JCW i navnet.
De fleste, meg selv inkludert, ser fortsatt på Mini som en «engelsk» bil. Det til tross for at Mini har vært eid av tyske BMW siden 1996, da merkevaren fulgte med oppkjøpet av Rover Group.
Den største produksjonsfabrikken for Mini er likevel fortsatt i England. Over fire millioner Mini-biler har rullet ut fra fabrikken i Oxford, stedet entusiaster omtaler som Miniens fødeby.
Dagens testbil derimot, Mini Countryman, er den første Mini som er produsert i Leipzig, Tyskland.
Så har jeg da bommet helt på antrekket for testen med engelske Hunter-støvler, Barbour-jakke, Brixton sixpence og Fred Perry-skjorte?
Nei. For til tross for tysk eierskap i snart 30 år, er Mini fortsatt pepret med engelsk nostalgi.
Mini Countryman SE ALL4 John Cooper Works oppsummert:
Pluss:
- Særegent design
- Lekne kjøreegenskaper
- Høy opplevd kvalitet
Minus:
- Litt høy pris
- For kort rekkevidde
- Litt lite bagasjerom
Barskt design
På utsiden har Mini Countryman beholdt det originale design-DNA-et fra 1959 som Sir Alec Issigonis sto for, med store «froskeøye»-lykter og uthevede panserlinjer. Men i 2024 har Mini for første gang fått en mer firkantet lyktutforming.
BMW er grillkonger, og innflytelsen på Mini er tydelig. Grillen har vokst i størrelse og har et rimelig aggressivt uttrykk.
Strengt tatt er det jåleri. De samtidige luftinntakene foran er falske og lufttette, med utseende som eneste funksjon.
Vår testbil er en John Cooper Works (JCW)-utgave. JCW var opprinnelig et tuning-selskap for Mini og markerte den sprekeste versjonen av en modell. Med Mini Countryman er det kun en styling-pakke som inngår.
Det betyr grillramme og logo i høyglans med rutete utforminger (et hint til JCWs racingfortid), tak lakkert i chili rødt, bremsekalipere med mørk antrasitt lakkfarge og JCW-logo på C-stolpen og frontgrillen. Det hele er innrammet med Mini-skjørt og rally-stil bak.
Felgene er 20-tommers JCW (ekstrautstyr, standard er 19-tommers), igjen med rutete racingmønster-design.
Interiørnostalgi
Design-bonanzaen fortsetter på innsiden, og her er det så mange elementer og hint til Miniens opprinnelse og fortid at vi kunne sprengt spalteplassen. Så vi tar bare høydepunktene.
Hovedattraksjonen på dashbordet er den 24 centimeter runde OLED-berøringsskjermen – verdens første, ifølge Mini. Den runde formen er et nostalgisk nikk til det analoge speedometeret fra 1959.
Igjen finnes det JCW-logo på dørkarmene og på et spesialdesignet ratt, som også har en litt fiffig stropp av stoff nederst.
Sportsseter er selvsagt på plass, polstret med kunstskinn og resirkulert strikket materiale. Dashbordet likedan med bakbelyst stemningslys og et mønster som ser ut som 80-talls Space Invaders-dataspill grafikk. Skikkelig premium.
Og koblingene til fortiden stopper ikke der. For ute på veien får man full Mini-nostalgi-overload.
Større, men fortsatt leken
Startsekvensen er komisk. Man vrir på en liksom-nøkkel som sitter fast. Deretter trykker man på en bryter som fungerer som girvelger og som ligner det man finner i eldre banebiler. Morsomt første gang, litt mindre andre gang – og irriterende over tid.
Mini har klart å skape en illusjon av at man sitter i en sportsbil, til tross for at Countryman egentlig er en kompakt-SUV bygget på den samme hybridplattformen som BMW X1.
Bilen har vokst med nesten 6 centimeter i høyden, til 1.613 mm, mens lengden har vokst med hele 13 cm, til 4.429 mm siden forrige generasjon.
Man sitter godt innpakket i Countryman – sportssetene har rikelig med side- og lårstøtte. Vi skulle likevel gjerne sittet enda et hakk lavere, og rattet får vi ikke trukket helt tett nok mot kroppen for oss med lange bein.
Countryman føles mindre enn den er på veien. Den er leken og smidig på trange, svingete veier. Styreresponsen er ikke like gokart-skarp som vi er vant til fra Mini, men fortsatt stram og presis.
Mini leverer en gøyal og underholdende kjøreopplevelse på veien som gjør at man trekker på smilebåndet
Partytriks
Countryman er heller ikke overlesset med krefter. 230 kW effekt er ikke all verden i en bil på 2000 kg. 0-100 km/t på 5,6 sekunder er kvikt, men ikke veldig kjapt i dagens elbilverden.
Litt gøyal er boost-funksjonen. Man drar i en spak på rattet og får 10 sekunder med 5 kW ekstra effekt og en tøff nedtellingsgrafikk på skjermen. Litt partytriks er det, men også et bevis på at Mini-utviklerne har det gøy på jobben.
Understellet er heller ikke det strammeste i Miniens historie. Men det hjelper med adaptivt understell (ekstrautstyr) og hele sju kjøreprogrammer å velge mellom.
Disse endrer ikke bare de vanlige parameterne som demper-, effekt- og styrerespons, men også innvendig får man nytt grafisk design på skjermen, ny stemningslysfarge og ikke minst falsk motorlyd.
Totalinntrykket er at Minien leverer en gøyal og underholdende kjøreopplevelse på veien som gjør at man trekker på smilebåndet, selv om den strengt tatt ikke er noen sportsbil.
Overpresterte
På forbruksrunden fikk vi en hyggelig overraskelse. Til tross for 20 tommers felger og to heftige regnskurer underveis, endte Minien opp med et snittforbruk på 1,53 kWt/mil.
Det er godt under 1,75 kWt/mil, som er oppgitt fra produsenten.
Motorveitesten gjenspeilet forbruksrunden og nok en gang overpresiserte Mini. Vi endte på et forbruk på 1,75 kWt/mil med en snittfart på 100 km/t etter en tur/retur på 10 kilometer på tørr veibane.
Et lite batteri er en god ting ved laderen, for det er mindre strøm som skal inn. Maks ladefart på 130 kW føles kanskje litt treigt i 2024, men her følger Mini/BMW konkurrenten Mercedes EQB veldig tett.
Mini gir deg mulighet til manuell forvarming eller via navigasjon, men forvarmingen slår seg av når du glir under sju prosent gjenværende batterikapasitet.
Vi fikk dessverre ikke tatt ladetest på Mini i denne omgangen, men batteriet er den samme som i BMW iX2 xDrive30. Resultatet fra ladetesten på den bilen kan du se ved å klikke på lenken under:
Infotainment-bonanza
Den runde berøringsskjermen og brukergrensesnittet er en kapittel for seg selv. Aldri før har vi vært bort i noe lignende – på godt og vondt.
For det første er den proppfull av herlig grafikk og nærmest uendelig med designelementer. Ta de åtte forskjellige kjøremodusene, eller «Experiences» som Mini kaller det, som eksempel.
Grafikk, stemningslys og lydeffekter endrer seg i henhold til valgte modus, som virkelig transformerer hvordan bilen oppleves.
Men det har sine ulemper. Grafikken sliter med å henge med når det er så mange animerte elementer og lyder, og resultatet er ofte treg respons.
Såpass tregt går det at du tror ofte du har trykket feil. Da gjentar du kommandoen, som så registreres dobbelt, og plutselig er man et helt annet sted i systemet enn der man skulle være.
Det er heller ikke spesielt lett å navigere rundt. Det er lagt inn så mange valgmuligheter at man aldri husker hvordan man egentlig fant fram i utgangspunktet.
Heldigvis er det mulig å legge til snarveier for de mest brukte funksjonene. Så kan man alltids bruke stemmestyring – men det fungerte ikke med norsk tale i testbilen.
Særegent valg
Det gjenstår en del hindringer for at Mini Countryman skal bli en folkebil igjen.
Bagasjerommet på 460 liter er knapt nok for en familie på fire – spesielt hvis småbarn med barnevogn skal fraktes.
Fra-prisen er i den øvre enden av skalaen for en kompakt SUV. Ekstrautstyr hos BMW er notorisk dyrt, og hos Mini er det heller ikke billig. De fleste Countryman-biler ender opp mot 500.000 kroner når de er fullt utstyrt.
Firehjulstrekk i en kompakt SUV er en bonus. Men med biler som Skoda Elroq på vei, med en antatt rekkevidde på 550 kilometer, kommer Mini til kort.
Essensen i Countryman er særegenheten, eller x-faktoren, om du vil. Den er unik, med en personlighet som sjarmerer. Akkurat som originalen fra 1959 gjorde. Hvis du legger fornuften til side, er Countryman en artig sjarmbombe å ha i livet.
