Reisereportasje – mot Kystriksveien med elbil:O helge land – når veien er målet
Folk sa vi ikke burde feriere på Helgelandskysten med en vanlig elbil, så da gjorde vi ikke det. Men så sa de: Nå går det visst fint likevel …
Det var mange som sa det:
«Kystriksveien, den er så fin, atte. Noe av det fineste vi har her i landet.»
«Helgelandskysten, så nydelig!»
«Minst like fin som Lofoten, og uten en million turister som lager kaos.»
«Som skapt for bilferie», sa folk.
«Men kanskje ikke med elbil. Det er ikke så mange hurtigladere der borte».
Klar for roadtrip?
Vel, det var da. Strengt tatt ganske nylig. Men de siste årene har de kommet jevnt og trutt, også til Helgelandskysten.
Det kan du lese mer om i denne artikkelen:
Så i sommer satte vi oss i Elbilforeningens – ja, Sherlock, du gjettet det – elbil, og pakket ned ullklær, regntøy, telt, kjølebag og noen soveposer og hengekøyer.
Vi fulgte kompassnåla nordover, det vil si Google Maps, og styrte etter midnattssola.
Prosjekt road trip mot Kystriksveien var i gang.
Noen tenkte (ikke på) koffert
Spoiler alert: Det skadet ikke turen at vi tilfeldigvis skulle få tidenes nordlandssommer i fanget.
For lite visste vi da vi dro, at vi knapt skulle få bruk for verken regntøy, soveposer eller ullklær de neste ti dagene.
Allværsjakka og de ullklærne, forresten, ble ved en inkurie uansett glemt igjen hjemme. De sto igjen bak døra i leiligheten i Oslo.
Det tok tre dager før vi i det hele tatt oppdaget at kofferten ikke var med.
Vi startet i Oslo, undertegnede, to sønner og en kompis av den eldste.
Bilen var stor, teltet like så. Det er nemlig en slags replika av den gamle hippiebussen til Volkswagen på 60- og 70-tallet – i 1-1-størrelse.
Vi tenkte nemlig det kledde Elbilforeningens ID.Buzz, for den elektriske folkevognbussen er faktisk enda likere, siden teltmakerne av praktiske hensyn måtte gjøre teltet litt annerledes enn originalen.
Men det ble jo også ID.Buzz, skulle det vise seg da den kom på markedet et drøyt tiår etter at teltet ble kjøpt.
Langsomt mot nord
Første etappe ble tilbakelagt en varm julikveld og gikk til familiehytta mellom Hallingdal og Valdres.
Formaningen om kveldsbad i fjellvann ble fremlagt med antydninger om at herfra og nordover blir det bare kaldere, så det er bare å gripe sjansen.
Spådommen holdt på ingen måte stikk.
Neste dag sto Panoramaveien for tur, før vi etter nok et svalende bad i fagre Fagernes kjørte gjennom Valdresflya.
Vi hadde lest om kaos der tidligere i sommer på grunn av turister som parkerte langs veien og skapte kork, men vi opplevde at en annen gruppe gjennomreisene også gjerne ville bidra til blokader.
«Ingen bilferie nord for Sinsen-krysset uten at mammuter forstyrrer trafikken», kunne sjuende far bak rattet forklare for døve Airpods-ører i bilen.
«Det får være greit, de var her tross alt før oss.»
Norges fineste strand?
Dernest sto Dombås og straks Dovre for for tur.
«Dette er porten til Trøndelag. Har dere hørt om Trøndelag?»
Rungende stillhet.
«Dette er altså Dovre. Her bor Dovregubben!»
Airpods ble motvillig plukket ut av ørene i baksetet.
«Peer Gynt, Edvard Grieg, Henrik Ibsen og sikkert også Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg så på Tiktok at Dovre faller snart. Eller var det kanskje at Ålesund brant?»
Man får ikke mer moro enn man lager selv.
Vi campet på en hytte utenfor Oppdal, og ble tipset om at like ved var «Norges fineste strand» av den gode hytteutlåneren.
Siden vedkommende er bergenser, og vanligvis ikke ville brukt slike ord om noe utenfor Bergens bygrenser, tenkte vi at vi måtte sjekke det ut.
Og faktisk tror vi at han har sine ord i behold, for makan til strand skal du lete langt ut i Filippinene etter.
Og det langt inn i fjellmassivet i Trollheimen, det er rett og noe av det nydeligste vi har sett:
Det er bare å merke seg navnet: Rauøra.
Når oppdalinger sier de skal på “stranda”, er det denne stranda de snakker om.
Og her kan man fort få besøk av velklingende firbente venner på tur:
Men hvor blir det av Helgelandskysten?!?
Beklager, vi ble litt revet med, vi jobber med saken.
Fra Rauøra Beach – som den kalles på folkemunne – og vi håper du nå har merket deg navnet, gikk turen videre tilbake til Oppdal, og så strake veien lukt forbi Trondheim. (Vi jobber som sagt med saken.)
Vi passerte Lade, og kom på at nå var det snart på tide å lade. Bilen, altså.
Det er bare tull det folk sier om at elbiler må lades hele tiden.
Vi klattladet riktignok litt da vi overnattet på den første hytta, men vi kunne nok kommet oss til Steinkjer før vi virkelig måtte fylle på strøm, men nå var vi blitt sultne, og fulgte Elbilforeningens mantra:
«Lad når du kan, ikke når du må.»
Og vi brukte Elbilforeningens blå ladebrikke, selvsagt.
Og nå: Kystriksveien!
I hvert fall veldig snart.
Vi ankom Steinkjer nokså sent om kvelden, og spurte om vi var langt fra avkjørselen til Kystriksveien i kassa på en bensinstasjon (eh, vi mener energistasjonen, den hadde plenty av ladere også).
Denne veien skulle ifølge Google dukke opp like etter Steinkjer.
Kystriksveien? Den hadde ingen hørt om på denne stasjonen.
Nå kunne det være fristende med en liten harang om bensinstasjonansatte i gamle dager versus nå for tiden – og hva de kan og ikke kan, men den lar vi ligge.
Vi spurte i stedet om de visste om et fint sted å fricampe i nærheten. Og fikk tips om at det sikkert lot seg gjøre ved Snåsavatnet.
Det var blitt for sent til å innta en vanlig campingplass. Alle vet at på campingplasser legger folk seg så tidlig at vanlige folk knapt kan tro det, og vi var allerede langt forbi det tidspunktet.
Med blikket stivt festet mot Snåsa eller andre vatn med fricampmuligheter duret vi lukt forbi avkjørselen til Kystriksveien uten at vi fikk det med oss.
Men vi fant omsider en plass for natta. Den fant vi her.
Vi kan si det slik: Det er mygg ved Snåsavatnet. Nå var det kanskje heller ikke lov å fricampe der vi gjorde, så vi fikk muligens som fortjent.
Men i nøden spiser visstnok fanden mygg – og vi måtte sove og spise – vi føler at Joralf ville bifalt overtredelsen.
Også teltet fikk vi opp, satt opp av Tiktok-generasjonen for aller første gang. Det sto, selv morgenen etter:
Litt backtracking neste morgen, og der var den jommen: Porten til selveste Kystriksveien, også kjent som Fylkesvei 17 og Fv17:
Det går likar no
Vi nærmer oss Namsos.
Det er nå vi oppdager at kofferten med de for tiden ubrukelige varme klærne, men også alle T-skjortene og underbuksene, er borte.
Det slår oss at det problemet later til å bli mindre og mindre i denne varmen som Nord-Trøndelag varmer og varter opp med, men en liten garderobeoppgradering i Namsos gir etterlengtet hvile for godt brukt undertøy.
Siden vi nå endelig er på Kystriksveien, der det altså inntil nylig ikke har vært så mange hurtigladere, benytter vi anledningen til å lade på Foldereid.
Det kan være lurt å gjøre, for vi merker allerede at vi begynner å se færre av dem.
Ved Lad Opp-stasjonen her er det dessuten matbutikk vi kan bruke ladestoppet til, noe som kommer godt med for oss glade campere som ikke aner hvor natten skal tilbringes eller hvordan neste måltid skal inntas.
Det er ville tider.
Svaret blir Holm Camping, en trivelig liten campingplass ved selve «porten til eventyret»:
Det er her vi innser at vi nå er i selveste Nordland fylke:
Og det er her vi innser at turen til det lovpriste O Helge-land – selveste Helgelandskysten – strengt tatt begynner her.
Og det er faktisk her – som i her og nå – at vi innser at denne reisereportasjen begynner å bli veldig lang.
Det får rett og slett bli en del 2. Den kommer her …
