Andre reisebrev fra vår elbilfamilie på tur: Bakeri-fetisj mellom bratte fjell
Nei, sosiale medier lyver ikke. Om Merete Hanssen aldri ble forelsket i lærer’n ble hun i alle fall betatt av Lærdal. Og besatt av bakevarer.
Familien Hanssen/Naalum, med mamma, pappa og en 4-åring elbil-ferierer i en lånt Hyundai Ioniq 5.
Mamma Merete rapporterer fra familieidyllen/kaoset underveis i reisebrev her på elbil.no.
Starten på turen gikk ikke helt som planlagt da lillemor ble syk rett før avgang, det kan du lese mer om i første reisebrev under:
ELBILSOMMERBli med denne familien på elbilferie de neste ukene:
Med fullpakket bil – på stedet hvil
Men de kom seg til slutt av gårde, og vi forlot dem på familiehytta i Vestre Slidre i Valdres.
Her kommer mammas andre reisebrev:
Vi dras mot vest
Det var et sant kick å finne ut at familiehytta ligger så nærme masse vakkert vestover.
Hovedmålet mitt (ja, mitt …) er noe så enkelt, men så koselig, som et lite familiebakeri.
Vi har nytt hyttelivet litt i ro og mak med maks komfort i det romslige og hjemmekjære. Her er skuffer og skap fylt opp med alt en trenger.
Det vil bli nok av fremmede senger, for ikke å si luftmadrasser, som skal besøkes etter hvert på denne turen.
Kan ellers melde om helt middels gråvær og en snitt-temperatur døgnet gjennom på rundt åtte grader. Sommerfjellet overrasket meg litt der. Neste gang blir raggsokkene med!
Det eneste essensielle vi mangler på hytta, er elbil-lader.
Men svigerfar har mumlet om at det er noe på gang etter at han og svigermor smalt til med elbil på sine gamle dager:
Med et forkortet opplegg grunnet sykdom, ble det ikke så mye fjell-aktiviteter denne gangen – hverken fine restauranter eller vandring.
Vi fablet om et gjensyn med Besseggen, men det fristet ikke å dra etter seg, eller tidvis bære, det lille mennesket i baksetet opp de litt for bratte og skumle stigningene.
Verdens beste elbil-land
Men vi har strøm å gå på, og nå skal det kjøres.
Fra å være i kjent landskap, også angående lademuligheter, har vi ingen idé om hvordan det fortoner seg vestover. Bortsett fra at vi befinner oss i verdens beste elbil-land og det neppe kan være så «halvgæli».
Det er uansett ikke noe problem for oss som kan briske oss med disse opp mot 500 kilometerne på vår lånte Ioniq 5.
Det er jo ikke verre enn å ta en titt på ElbilAppen med ladekart og orientere seg litt. Det ser bra ut, også for elbiler med kortere rekkevidde enn vår.
Og den blå ladebrikken leverer hele veien, med særlig Recharge, men også Powered by E.ON Drive & Clever som ladeselskaper bortover.
I tillegg til tidligere omtalte Ionity, er Kople også et av selskapene vi kan se etter for å bruke den.
Det finnes ikke dårlig vær …
Det er fristende å ikke fokusere på dette. Men ja, det har regnet en del. Og værmeldingene ser ikke så bra ut heller.
Med fare for å bli irriterende positiv; det er noe litt deilig med regn innimellom. Og det blir jo ikke så grønt og vakkert uten regn, si.
Når ting ikke går helt etter planen, må ambisjonene senkes og giret skrus ned. Kanskje dette ikke blir en dag for fotoalbumene, men heller for latter over pussige ting som skjer når alle planer er lagt med utelukkende strålende vær i tankene.
Mer av dette?
Meld deg på vårt nyhetsbrev
– få elbilstoff og fordeler rett inn i innboksen!
Og bonden, som sitter i bilsetet ved siden av meg, trenger regn etter mye tørke tidligere i sommer. Så vi er vel egentlig mer lettet enn lei oss eller iallfall godt over snittet ambivalente.
Og man sitter jo her så tørr og god inni i bilen og koser seg nesten litt med trommingen fra dråpene som treffer ruta.
Nostalgi på godt og litt vondt
Vi kjører fra Vaset til Vang. Langs Vangsmjøsi med de store fjellene rundt hvor solen plutselig titter overraskende og beleilig fram og faller så fint på gårdene på andre siden.
E16 tar oss videre mot Lærdal.
Det er noe så herlig nostalgisk for begge oss voksne ved bilferie – vi som trålet Norges land med hver vår kjernefamilie på 80-tallet. Det gir god brus i magen å få føre disse tradisjonene videre.
Heldigvis har jeg vokst fra min faste følgesvenn spyposen, og for det vil jeg gi elbil en del av æren.
Er man hardt rammet, skal det ikke mye eksos- eller bensinlukt til før det vrenger seg ekstra i magen. Eller for den saks skyld støy fra bilen.
Jeg velger glatt elbilen på tur ti av ti ganger med tanke på bilsyke.
Lillemor er befriende uvitende om den type problematikk. En gavepakke til foreldre som er glad i biltur.
Sol og hjertevarme
Så var vi i Lærdalsøyri. Og det sprekker virkelig opp til sol! For akkurat her er det visst spesielt lite regn, får vi høre.
Jeg har fulgt Hjartesmil på Instagram og blogg i lang, lang tid. Mariell Øyre, som hun egentlig heter, skrev med en sånn fin og følsom penn.
I mars i fjor startet hun og mannen Jostein Avdem Fretland bakeri sammen. Jeg har av ren nysgjerrighet fulgt driften av Fredag & Fretland nærmest fra dag til dag.
Disse gründerne har virket som så driftige og varme folk. Og sosiale medier er rare greier, man blir lurt trill rundt til å tro man kjenner noen man aldri har møtt før.
Så skjer dette så utrolig fine som noen ganger skjer når man er på biltur med den friheten det gir til å la seg drive med av vinden.
Tiden stopper litt opp i et vakkert paradis, og lista med alt man skulle rekke må bare bli liggende.
Vi skulle bare spise dagens måltid på dette bakeriet, og kanskje stille et par spørsmål til innehaverne, men jeg ble blåst fullstendig av banen.
Sentrumet Gamle Lærdalsøyri er supersjarmerende med små trehus og beliggenhet ved majestetiske fjell og den ikke helt ukjente fjorden.
Med en barnebok under armen, skrevet av fru bakerieier, legger vi kursen mot gårdstunet til Mariell og Jostein hvor vi har blitt invitert for en prat.
Se det, elbiler her også jo
Vi tenkte egentlig vi skulle snakke bakeri og på tull kaste inn et par spørsmål om elbil, men så tar samtalen fort den retningen av seg selv.
For på tunet hos storfamilien Øyre/Fretland er to av tre biler elektriske. Senior Jan Olav ser ut til å synes det er det naturligste i verden at noen som skriver til elbil.no er på besøk.
– Å, Elbilforeningen, ja, dem snakket jeg med nå da vi fikk en ny elbil i tillegg til den gamle Nissan Leaf-en vi har hatt i årevis. De hjalp meg så godt med hvordan jeg kunne bruke den gamle laderen også på en type 2-ladekabel som vår nye Kia EV6 jo må ha. Jeg kunne bare kjøpe en adapter til en tusenlapp.
Mariell slår et slag for den blå ladebrikken og er veldig lettet hver gang de kan betale med den og slipper å styre med andre løsninger.
Og i samme ånd som elbilinteressen, kan de fortelle om et fokus på det kortreiste. På å bruke mest mulig av det som dyrkes i bygda i produktene sine.
Selv har de jordbær i egen hage som de nylig har plukket med seg til bakeriet og laget solboller og wienerbrød av.
Og de lager jordeplebrød med poteter fra lokal bonde.
Med det spesielt tørre klimaet her i bygda åpnes det for å kunne dyrke både quinoa, aprikos og tindved (som jeg måtte få stavet og få forklart er et bær).
Bonding mellom bønder
Samtalen glir stadig ut i jordbruk mellom Østfold- og Lærdal-bonde.
Men jeg må høre litt mer om bakeriet og hvordan de endte opp som bakerigründere.
Han som er komponist, foredragsholder og oversetter (av bl.a. «Tryllefløyten» på Det Norske Teatret) – eller multi-hyphenate (en slags alt-mulig-mann i kulturbransjen) som nynorskentusiasten selv kaller seg med et smil.
Hun er (bryllups)fotograf og forfatter.
Det startet vel i to ender, kan de fortelle. Med at byggmester-bestefaren til Jostein sitt entreprenørfirma hadde et ledig gammelt trevarelager på en av de få plassene i sentrum det var lov å bygge.
Og i den andre enden særlig Mariells mangeårige interesse for oppskriftsutvikling.
De har bedrevet det de selv kaller bakerihopping, særlig på reiser utenlands, og ikke minst årene de bodde i London før de etablerte seg hjemme på familiegården for seks-sju år siden og fikk barn.
En utfordring er at bakeridriften er ganske sesongbetont. Rett ved hovedveien som binder øst og vest sammen har de på denne tiden av året fullt opp med kunder som kommer ramlende inn.
Vintersesongen er en litt annen historie, så de er avhengige av at folk i bygda og forbipasserende tar turen også da.
Sosiale medier lyver ikke
Vi takker pent for oss og gjestfriheten etter å ha dratt vårt lille familiemedlem løs fra pur gårdsidyll, sommerlykke og nye bestevenner.
Nei, sosiale medier lyver ikke alltid. Og på vei ut av bygda dukker det opp noe så sjarmerende som et selvbetjent utsalg med poteter og quinoa. Som quinoa-elsker er det bare å stoppe og vippse i vei.
I bilen sørover gjentar vi til det kjedsommelige reisebrevets klisjé om at hit må vi ta turen igjen. Men denne gangen kommer det virkelig fra hjertet.
Det blir garantert flere sommerturer på familiehytta for å utforske vestover – alt det andre i omegn som vi denne gang skravlet oss bort fra å rekke.
Om du ikke skulle crushe på bakerigründere, er alt det vakre mer enn nok grunn til å reise hitover. Med alt som er å se og gjøre kunne man satt av en uke eller to bare her.
Blant det mest kjente er Borgund stavkirke fra 1180, den best bevarte i Norge. Og selvsagt da Sognefjorden med sine 204 kilometer fra kysten nord for Bergen helt inn til Jotunheimen.
Vakker turkis på grunn av smeltevannet fra isbreene og snøen.
Sidearmen Nærøyfjorden står faktisk på UNESCOs verdensarvliste. Der står også Urnes Stavkirke.
Ja, og så alle turmulighetene, da, til fots eller sykkel.
Ikke tendens til ladekø engang
Men vi sier oss godt fornøyd og prøver en for oss ganske uvant vei sørover direkte fra Sogn. Over Hemsedalsfjellet, Gol, ned Hallingdal til mer kjente forhold igjen fra Hønefoss.
I starten er det litt lengre mellom lademulighetene enn vi er vant til på det sentrale Østland, men ikke noe problem å komme tørrskodd frem.
ElbilAppen på min telefon legger opp laderuta.
Elbilforeningen har faktisk analysert når det lønner seg å lade i sommer med tanke på å unngå kø. Fredag og søndag er ikke overraskende populære ladetidspunkt:
Og det er maks hektisk på ladestasjonene rundt klokken tolv-ett, men avtagende fra tre-fire-tiden.
Vi ender opp på EVBOX rett etter Hemsedal sentrum. Lite biler og ikke tendens til ladekø engang.
Den blå ladebrikken funker jammen her og. Det vil si med en liten omvei innom en av ladekablene som ikke funket og over til den andre på samme stolpe.
Og her går det unna. 240 kW står det på ladepunktet. Displayet kan melde om at Hyundaien lader med 200 kW. Vi går fra 33 til 81 prosent på fjorten minutter.
Vi utsetter vår planlagte V2L-debut (Vehicle to Load som det heter på engelsk, der man kan bruke elbilen som batteribank når den står stille).
Nei, skal det kokkeleres i veikanten ønskes litt andre værforhold så vi ender opp med bensinstasjonspølse og brødskive fra kjølebagen.
Så var det nok en gang å bare gi på. Urefunderbare overnattinger, og en sirlig kabal av vennebesøk, venter.
Vi skal snart krysse landegrenser.
P.S. I juni og juli kjørte tre elbilferskinger, og manusstudenter ved Kristiania, av gårde i en Hyundai Ioniq 6. Hele eventyret – i Danmark, Tyskland og Norge – er samlet i saken under:
Bli medlem!
Få Norsk elbilforenings ladebrikke som gir deg tilgang til ladestasjoner i Norge og Europa, eksperthjelp på lading og supertilbud på veihjelp. Gjør som over 120 000 andre elbilister!
