Destinasjonslading på elbilferie: Mellom bakkar, mammutar og berg – uten å hurtiglade
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.
Fra Preikestolen tilbake til godstolen i bilen. Er det Geiranger vi skimter i det fjerne?
Vi ønsker fortsatt ikke å tilbringe elbilferien vår på ladestasjoner.
Og i hvert fall ikke i kø foran hurtigladestasjonene.
Bortsett fra kanskje akkurat nå. Nå hadde vi antakelig foretrukket en tre timers seigpining av en ladekø fremfor det vi skal begi oss ut på.
Reisen kan følges på Norsk elbilforenings Instagram-konto (@elbilforeningen) samt Facebook og her på elbil.no.
03:45: Ko-ko!
Klokka er kvart på fire om morgenen, elbilen står og lader fredelig på parkeringsplassen
Vi står foran utfartspunktet opp mot Preikestolen – i tussmørket med hodelykter på, pakket inn i alt vi har av varmt tøy og solid fottøy.
Vår turleder Markus Nilsen Rotevatn har nemlig fått det for seg at det hører med til konseptet elbilferie å klatre opp på Preikestolen for å se soloppgangen der oppe.
Og da må man stå opp i Otta. Eller i hvert fall i otta. For å komme opp til en av Rogalands ubestridte perler i tide.
Rotevatn jobber til daglig som politisk rådgiver i Elbilforeningen, og logikken i at vi nå skal opp på Preikestolen, ligger visst i at vi kan lade bilen mens vi bestiger denne gedigne fjellknausen av en stol.
Og det er jo så himla praktisk. Som han selv sier det:
– Tenk så deilig å kunne våkne på campingplassen eller hotellet og ha fulladet bil før du tar turen videre, eller la bilen lade mens du selv er i en opplevelsespark eller annen turistattraksjon …
Dette var motivasjonen vår for å legge ut på en ukes elbilferie i Norge – riktignok i slutten av april – med et klart mål om ikke å hurtiglade. Altså for å skape blest om behovet for destinasjonsladere og å sjekke om vi klarte å gjennomføre en lang norgestur bare ved hjelp av destinasjonsladere.
Likevel: Fornuftige folk sover når solen står opp. Vi tror ikke Rotevatn har noen stor fremtid som turleder.
Her kan du forresten lese første del av beretningen, som skildrer vår ferd fra Ås via Kristiansand til Preikestolen.
S(t)ol på Preikestolen!
Sånn ser det ut her nå:
Det er kaldt, det yrer, hodelyktene viser veien opp. Vi har sovet i cirka tre timer, humøret er ikke akkurat der målet vårt er.
Altså på topp. Men om to timer skal vi visstnok være der.
Med oss på klatreturen har vi Helge Kjellevold, daglig leder i Stiftelsen Preikestolen og Per A. Torbjørnsen, tidligere kommunalråd i Stavanger og tidligere styremedlem i Rogaland elbilforening.
Nå er han først og fremst Preikestol-entusiast, og i går var han der oppe hele tre ganger.
Fyren er 69 år, har for lengst sluttet å telle hvor mange ganger han har besteget Preikestolen – og selv om han åpenbart må ha en skrue løs, er han veldig trivelig
Det lysner, det nærmer seg soloppgang og både forhåpninger og humør stiger like bratt som vi selv gjør.
Nei, der løy vi visst. Tåken er like tett som pappen til vår turleder. Her blir det ingen soloppgang å se. Vi kunne like gjerne stått opp i Otta.
Det er så vidt vi kan skimte Preikestolen. Sola må vi se enda lengre etter.
Men huhei som vær og vind kan vende på fjellet!
Nå er det noe som skjer. Tåken letter. Var ikke alt forgjeves likevel?
Vi tar oss tid til alle klisjebilders mor:
Og hey, der dukker sola opp! Og Preikestolen. Det er nesten ikke til å tro.
Slik så det ut noen minutter etter at vi satt på kanten av Preikestolen mens vi furtet og frøs:
Vi koster på oss et bilde til:
En halv million besøkende i 2030?
Merkelig hvor fascinerende det ble å være der oppe straks sola tittet frem.
Vi virrer rundt som lykkelige små fjellgeiter en times tid, før vi innser at vi må gå ned også. Det tar nesten like lang tid, men er atskillig triveligere i sola.
Og idet vi er der, altså nede på bunnen igjen, kommer øyeblikket hvor vi stiger inn i fulladet bil, ladet opp takket være initiativet fra Stiftelsen Preikestolen.
– Vi har bygd 20 ladepunkter. Men vi har lagt alt klart for å kunne rulle ut til 100 når vi ser det blir et behov for det, og det kan jo skje ganske raskt, forteller Helge Kjellevold, som altså er daglig leder i stiftelsen.
Vel og bra, og lykke til med det, selv om det fort kan trengs enda flere etter hvert som elbilutviklingen skyter ytterligere fart.
Kjellevold nevner prognoser som tilsier at turistdestinasjonen vil få opptil en halv million besøkende årlig i 2030, og de aller fleste ankommer i bil.
I 2030 vil det bety at de aller fleste av dem igjen vil ankomme i elbil.
Men vi må videre. Inn i bilen med oss.
Unødvendig energipåfyll
Vi kjører mot Voss. Skal si det er mye pent å se på langs veien i Norge.
Sjå her, for eksempel:
Nei, vi tenker ikke på oss, selv om vi er nydelige nok. Ei heller på bilen vi har lånt, selv om den er grønn og fin på mer enn én måte.
Vi svinger innom Energihotellet ved Suldalsvatnet, ikke fordi vi skal bo der, men fordi vi synes det har et artig navn med tanke på formålet med elbilturen vår, og fordi vi ser i Elbilforeningens app at de har destinasjonsladere der.
Det er det langt fra alle hoteller som byr på, det er liksom derfor vi er på denne misjoneringsturneen, så vi benytter oss av tilbudet.
Ikke at vi trenger strøm, vi har nesten 300 km igjen på batteriet, men vi lader i tråd med Elbilforeningens råd om å lade når man kan, ikke når man må. Og nå kan vi, fordi vi skal få oss litt sen lunsj i sola.
De har tre ladebokser der, og en av de ansatte forteller dette:
– Ladeboksene er stort sett i bruk gjennom hele sesongen. Gjestene ringer og mailer og forsikrer seg om at vi har ladere, og da kommer de. Så nå skal vi faktisk anskaffe noen ladebokser til, så stor er pågangen.
Strømmer til Voss via strøm
Apropos energi og industri, vi kjører gjennom Odda, før vi tar sluttspurten mot Voss, hvor vi skal lade bil og sove ut for natten.
Her kommer vi frem til ærverdige Fleischers Hotel, like ved togstasjonen.
At vi har valgt dette hotellet, er ikke tilfeldig. Også her har de nemlig destinasjonsladere, har vi funnet ut på forhånd.
Fem stykker, faktisk, som de fikk for fire-fem år siden, og markedssjef Alette Hjelmeland forteller den samme historien vi fikk høre på Energihotellet:
– Laderne er i flittig bruk hele året, og vi vet at mange av gjestene våre velger oss blant annet fordi vi har ladere, sier Hjelmeland.
– Vi er opptatt av bærekraft, så derfor blir vi ekstra glade når gjestene våre ankommer i elbil. Eller med toget like bak her, det er jo like elektrisk og fint.
Magisk brevandring i kinosalen
Neste morgen bærer det over nok et fjell. Vi kjører over Vikafjellet, her har vi snø på alle kanter.
Vi havner etter hvert på en ferge, og dermed har vi så vidt vi forstår byttet ut Hordaland med Sogn og Fjordane.
Hvis vi går etter fylkene vi lærte på skolen, i hvert fall. Og etter en stund kommer vi til Fjærland.
Her finner vi Norsk Bremuseum og Ulltveit-Moe senter for klimaviten, som også er offisielt besøkssenter for Jostedalsbreen.
Utenfor Bremuseet har de noen merkverdige skapninger, og vi måtte bare spørre pent om vi kunne få parkere bilen ved siden av dem, mest for å kunne skrive følgende bildetekst:
Vi velger selvsagt elbil, selv om mammuten også var lekker.
På Bremuseet møter vi Pål Gran Kielland, nestleder i Sogn og Fjordane elbilforening, men til daglig jobber han på her på Bremuseet som formidlingsansvarlig, i tillegg tar han ofte turister med på brevandring.
– Særlig utenlandske turister blir imponerte når jeg kjører dem til utgangspunktet for brevandringen med elbil. Det føles ekstra riktig når de ankommer breen med energi som stammer nettopp fra den samme breen, forteller Kielland.
Utenfor museet har de også et par hurtigladere, men de akter vi selvsagt ikke å bruke på denne turen.
På Bremuseet tar vi oss derimot tid til å se en 15 minutters vanvittig film om nettopp Jostedalsbreen, som de viser på sin spesialbyggede lille panoramakino.
Du kan se en smakebit av den her:
Filmen er totalt gåsehudfremkallende, nærmest magisk, og panoramavisningen er inkludert i inngangsbilletten til museet. Du får neppe et bedre ladestopp noe sted i verden dersom du går inn her og ser den mens du hurtiglader.
Vaffelsteking med strøm fra elbilen
Før vi tar dagens siste etappe, er det noe som gjenstår.
Vi har nemlig så lyst på kaffe og vaffel, etter at vi fikk nettopp det i kafeen på Bremuseet. Men vi fikk ikke nok!
Derfor kjørte til en idyllisk liten plass ved fjorden like i nærheten, og lagde kaffe og stekte vafler med strøm fra elbilen vår.
Dette kan du se vår uhøytidelige filmsnutt om her:
Ved hjelp av den såkalte vehicle to load-metoden, også kjent som V2L henter vi strøm fra Kiaen vi har lånt, via et adapter.
Deretter er det bare å fyre opp vaffeljernet, og deretter kaffetrakteren.
Hadde vi planlagt litt bedre, hadde vi tatt med et dobbeltstikk og gjort begge deler samtidig.
Hvem sa at elbilferie er stress? Gjør det der med fossilbilen din, du!
Med elbiltraktet kaffe og elbilstekte vafler innabords, har vi bare én ting å gjøre før vi går inn for landing for kvelden.
Vi må kjøre til Førde.
Og den landingen skulle vise seg å bli brå, for med Førde var det brått slutt på både vafler og godvær.
Men vi har fortsatt ikke ladet, for hotellet vi valgte oss her som ellers, valgte vi på grunn av at de har destinasjonsladere.
Og så fort det blir morgen skal vi videre på ferden mot Geiranger, med hundre prosent på batteriet.
Men denne siste delen av turen, den skal vi fortelle om når vi er der.
Les også
Bli medlem!
Få Norsk elbilforenings ladebrikke som gir deg tilgang til ladestasjoner i Norge og Europa, eksperthjelp på lading og supertilbud på veihjelp. Gjør som over 120 000 andre elbilister!
Bli medlem!
Få Norsk elbilforenings ladebrikke som gir deg tilgang til ladestasjoner i Norge og Europa, eksperthjelp på lading og supertilbud på veihjelp. Gjør som over 120 000 andre elbilister!