Sniktitt på Nios lille Firefly:Et funksjonelt fyrverkeri av en elbil – og den er billig
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.
Nio tar et solid steg ned – på mange måter. Og det er gode nyheter for deg som ikke vil svi av store summer på bil.
Etter å ha etablert seg som et eksklusivt elbilmerke med store familiebiler og batteribytte, tar Nio nå et etterlengtet steg ned i størrelse:
Småbilen Firefly er endelig i Norge, og etter en grundig kikk kan vi si én ting: Her er det mer enn bare design som lyser opp.
De små og rimelige elbilenes år
2025 blir året småbilene slår tilbake for fullt:
For eksempel er Renault 5, Hyundai Inster, Alfa Romeo Junior og Mini Cooper SE er klare. Til og med Volkswagen har våknet fra dvalen, og har en elektrisk Polo-variant på vei – selv om navnet fortsatt er under diskusjon.
Så hva gjør Nio? Jo, de kvitter seg med de sterile modellnavnene som ET5 og EL6 – og lanserer noe så sjeldent som en kinesisk småbil med sjel: Firefly.
Og skal vi dømme etter førsteinntrykket, er det nettopp det den gjør – lyser opp feltet.
Nio hevder selv at Firefly leverer på et nivå over sin klasse, både i design og funksjon.
Og basert på det vi har sett så langt, er det faktisk noe i det.
Retroinspirert design
Designet er særpreget, men gjennomført – med retroinspirerte linjer og detaljer som gjør at Firefly skiller seg tydelig ut i trafikkbildet.
Den ligner ikke egentlig på noe annet, men vi kan ane et lite nikk til Hyundai Inster, ispedd en dæsj Honda e. Heldigvis uten å kopiere noen av dem, og med et mer balansert og helhetlig uttrykk.
Der Honda gikk fra konseptkul til produksjonskjedelig, har Nio klart å bevare særpreget hele veien. Men er den like kul som Renault 5? Det er et vanskelig valg – og helt ærlig, smaken er delt i redaksjonen.
Triple frontlykter, oval grill med diagonale mønstre og en tydelig designlinje gir Firefly særpreg.
Bak finner vi den samme trippellys-signaturen, som gir assosiasjoner til langt dyrere sportsbiler – ja, vi tenkte faktisk på Ferrari.
Nederst foran er grillen laget i et teksturert materiale av resirkulert plast – et element som går igjen også innvendig.
Setene er trukket i stoff laget av resirkulerte plastflasker, men det føles verken billig eller kompromisspreget. Her har Nio truffet et godt designmessig balansepunkt.
Stor og praktisk interiør
Nio sier de vil kombinere premiumfølelse med lav pris – en klassisk kinesisk ambisjon.
Men bilen vi fikk se, var det ikke akkurat «wow-faktor» som slo oss i døra. Sort interiør, lysegrå stoffseter og relativt enkel utforming trekker ikke akkurat opp helhetsinntrykket.
Der eksteriøret tør å være litt annerledes, er interiøret nok en gang preget av den velkjente kinesiske oppskriften:
En stor, flytende skjerm midt på dashbordet – og lite som overrasker ellers. Det ser helt greit ut, men premiumfølelsen? Den uteble.
Likevel er det noen lyspunkter. Nio har gjort interiøret delvis modulært, med magnetfester som lar deg plassere koppholdere, telefonholdere og annet tilbehør der du selv ønsker det. Et artig grep som kan sprite opp interiøret og gir litt mer fleksibilitet.
Forseggjort, men ikke premium
Forsetene er utformet som en benk, med åpen løsning mellom fører og passasjer.
Det gjør det enkelt å skli over til passasjersiden – praktisk hvis noen har parkert altfor tett inntil førerdøra.
Infotainmentskjermen er på 13,2 tommer, og foran rattet finner vi et kompakt instrumentpanel omtrent på størrelse med en iPhone.
Flere funksjoner kan styres med håndbevegelser – for eksempel kan du regulere volum ved å dra to fingre opp eller ned i lufta.
Systemet er laget for å kunne betjenes intuitivt, uten at du må ta blikket vekk fra veien. Stemmestyring er også på plass.
Rattet er trukket i syntetisk skinn og har heldigvis fysiske knapper – ikke de haptiske flatene som vi ofte har irritert oss over i andre biler. Rattjustering i høyde og lengde er på plass, og aluminiumsknapper til vindusheiser og døråpnere bidrar til å løfte inntrykket.
Alt i alt: Ikke helt premium – men heller ikke billigbil-følelse. Et sted midt imellom, med potensial.
Plass til mye bagasje
Vi satt «bak oss selv» – jeg er 1,88 meter høy – og det gikk overraskende bra.
Både benplass og takhøyde er godkjent, og det var til og med plass til et par solide 45-sko under forsetet, justert i normal kjøreposisjon.
Med en akselavstand på beskjedne 261 centimeter skulle man kanskje ikke forvente all verden i baksetet, men her har Nio utnyttet hver millimeter effektivt.
Har det gått på bekostning av bagasjeplassen? Overraskende nok: nei. Bagasjerommet rommer 400 liter – og feller du ned baksetene (40/60-delt), får du 1253 liter totalt. Da med helt flatt gulv.
Et ekstra pluss: Du kan vippe opp sitteputen på det ene baksetet og få en praktisk lagringslomme under.
Det stopper ikke der. Under passasjersetet foran har Nio bygget inn et lite oppbevaringsrom – akkurat stort nok til en sekk eller noen handlenett.
Og ja, Firefly har frunk. Under panseret skjuler det seg 92 liter ekstra lasteplass, og her har Nio tenkt smart: dreneringshull i bunnen gjør det mulig å bruke frunken som kjøleboks.
Fyll den med is og brus på varme sommerdager, eller hiv nedi gjørmete fjellsko uten dårlig samvittighet. Praktisk og litt kult.
Bakhjulsdrift og bysmidig
Nio Firefly gjør 0–100 km/t på 8,1 sekunder. Det er ikke sportsbil-tall, men mer enn sprekt nok til en småbil i B-segmentet.
Og viktigere enn rå akselerasjon: den er bakhjulsdrevet.
Det lover godt for kjøreegenskapene – spesielt i en tid der de fleste av konkurrentene holder seg til forhjulsdrift.
Svingdiameteren er oppgitt til 9,4 meter. Smale gater, krappe svinger og trange parkeringsplasser bør ikke være noe problem. Skulle du likevel slite med lukene, har du en parkeringsassistent.
Rekkevidde og lading: Små tall, smarte løsninger
Batteripakken er på 42 kWT netto, og den oppgitte WLTP-rekkevidden er 330 kilometer.
Det er helt i tråd med konkurrentene i segmentet – Renault 5 lander på 300 km, mens Hyundai Inster kommer til å ligge tett på 355 km, ifølge foreløpige tall.
Firefly støtter hurtiglading (DC) med opptil 100 kW, og Nio oppgir 10–80 prosent på 29 minutter under optimale forhold.
Hjemmelading/AC-lading skjer med opptil 11 kW.
Forvarming av batteriet for hurtiglading om vinteren er dessverre ikke tilgjengelig.
Det som derimot er en liten joker:
Firefly har strømuttak, såkalt V2L – altså vehicle-to-load. Du kan bruke bilen som batteribank for å lade elsykler, gi strøm til vaffeljern på søndagsturen eller koble til kaffetrakteren på søndagstur.
Det er en funksjon vi stadig oftere ser, men fortsatt savner hos mange av Fireflys konkurrenter.
Mer som dette?
Meld deg på vårt nyhetsbrev
– få elbilstoff rett inn i innboksen!
Ikke billigste i segmentet, men …
Firefly føles ikke som en kompromissbil. Den føles som et gjennomtenkt, ærlig forsøk på å gjøre små elbiler både smartere, morsommere og mer brukervennlige.
Og det er akkurat det vi trenger mer av nå.
Nio Firefly starter på 279.900 kroner. Det plasserer den litt over Renault 5 (som starter på 250.000) og tett på det vi forventer at Hyundai Inster vil koste.
Men Nio kompenserer med gjennomtenkte løsninger og detaljer som gjør at det føles som du får litt mer enn bare det grunnleggende.
For 299.900 får du den såkalte komfortpakken – som blant annet inkluderer panoramatak, massasjefunksjon i setene og elektrisk bakluke.
Det er utstyr vi vanligvis ikke forbinder med småbiler i denne prisklassen.
Bilen kan bestilles allerede nå, og de første leveransene til Norge er ventet i slutten av juli.
