Men påskeegget kan ingen ta fra deg

Men påskeegget kan ingen ta fra deg

Et aldri så lite skråblikk på elektrisk koronaråning, karantenekropp og det å være grei og snill. I en ikke helt normal påske.

NYHETSKOMMENTAR: For mange av oss har koronapandemien fått hverdagslige gjøremål til å virke som et fjernt minne. Rart med det. Noen av planene du kanskje hadde har til og med blitt forbudt.

Du ender opp med å lure på hvem du kan snakke med, når du kan gjøre det og om du i så fall holder nok avstand. Intimsoner er blitt så mye større enn de var. Og nåde deg om du glemmer å vaske hendene.

Alt som heter normalpåske, er avlyst. Helseminister Bent Høie (H) har sagt med dempet stemme at vi nok må regne med en helt annen vår enn vi kanskje hadde drømt om. Jepp, livet er for koronakjipt, men påskeegget kan ingen ta fra deg. Sannsynligvis ikke elbilen, heller, hvis du er så heldig å ha en.

Den neste kan dessverre bli dyrere. Jeg får anbefale norskekrona en solid dose tran  mot svimmelheten.

Målet er at de fortsatt relativt få i størst mulig grad kan unngå å smitte de mange, slik at veien tilbake til virkeligheten kortere. Mye tyder heldigvis på at vi er inne på noe med den dugnaden, men…

Fiks for «karantenekroppen»

Hold deg hjemme, «ta en for laget», har vært beskjeden i noen uker nå. Det er jo ikke kjedelig i det hele tatt, og i hvert fall ikke det minste masete. Eller. Som enkelte dugnader, kanskje. De du tar for laget.

Med hjemmeundervisning for kidsa i flere uker før påske, og ambisjoner om å få unna mest mulig jobb, kombinert med det som best kan kalles brakkesyke. Leste en som skrev at han hadde begynt å savne kolleger på jobb, selv de han ikke likte. Det sier mer enn litt.

Jeg tror vi er mange som trenger noen lyspunkt akkurat nå. For min del fikk testen av Porsche Taycan verden i vater i noen dager. Korånaråning på første klasse. Friminutt.

For når det blir for ille, kan jeg anbefale tre av de fire transportformene Norsk elbilforening alltid har framsnakket: Gange, sykkel og elbil.

De to første er til uvurderlig hjelp for å unngå «karantenekroppen», vel å merke så lenge du ikke blir for innpåsliten.

Den fjerde er kollektivtransport. Det blir fint å ta toget til jobb igjen når koronakaoset har roet seg. Nyte en Vy-tur.

Rasende billig og utslippsfri råning

Noen og enhver av oss trenger å lufte vett og unger. Som en dag jeg følte meg litt tiltaksløs. Da kan løsningen være en god, gammeldags biltur. Med elbilen.

Eller mekke en trapp sammen med naboen først, på behørig avstand, og frakte en haug med kvist, jord og stein til miljøstasjonen. Med elbil som kan trekke tilhenger.

Å frakte ting til miljøstasjonen er kanskje ikke spesielt rånete. Men minst én gang i denne perioden har jeg nok rånet light, altså uten terninger og laksetrapp. For meg er bilturer på måfå et stykke unna normalen. No offence, altså. Men tankene vandret til fordums kontaktannonser med stikkord som «liker bilturer» og «turer i skog og mark».

Utslippsfri råning – eller rulling – kan være en grei tidtrøyte hvis du ikke finner på noe bedre. Ikke minst er det rasende mye billigere enn eksosråning.

Men nedsveiving av ruter fem centimeter fra neste bil er ikke å anbefale.

Fra Amazon til Recharge

Apropos rulling. Det var verbet som ble valgt da nasjonalskatten Volvo skulle døpes, fra latin. «Jeg ruller». Som russen skulle gjort i år. Jeg føler med dem.

Snart ruller Volvo også elektrisk, men det er ikke få rånere på norske «striper» som har ristet rundt, og fått Yatzy, i «Gammal Amazon» og andre klassikere i 140- og 240-seriene.

Får håpe XC40 Recharge-starten ikke går i koronavasken, men inntil da finnes det heldigvis andre elbiler å rulle med.

Et lyspunkt, av typen jeg var inne på, er den ganske ferske nyheten om at Volvo-datteren Polestar har startet produksjon i Luqiao i Kina.

Av denne – som en hissig elektrisk blomst opp av asfalten.

En håndsrekning med hjulskift

Kjedsomhet kan kverkes på andre måter en korånaråning. Som altså ved å bruke beina sakte eller raskt, eller finne fram sykkelen. Og gjerne gi den litt TLC først.

Her om dagen ble det en sykkeltur, med minstejenta i sykkelvogna. Senere er det blitt mange flere. Men først var det grundig vårstell av elsykkelen, som også fikk fire nye eiker i bakhjulet. I byen var vi så heldige å få tak i is. Enda et lyspunkt. Skal ikke så mye til i disse dager.

Jeg blir neppe forvekslet med norgesmesteren i støvsuging. I min bok er det likevel stor forskjell på underholdningsverdien i å støvsuge huset og bilen. Den kvelden støvsuget jeg vinteren vekk, og fikk igjen den gode følelsen av (nesten) ny bil.

De små gledene må helt enkelt nytes litt ekstra, når boligen plutselig er blitt et slags fengsel.

I og med at påsken er sånn passe avlyst, og vi kan se langt etter fjelltur og snø, er det – for mange – snart tid for å få sommerhjulene på.

Sharing is caring, som det sies. Bare ikke av virus og tilsvarende.

Luft og kjærlighet

I disse kjipe koronadager har verden fått et hint om hvor mye man faktisk kan få ned utslippene, også fra veitransporten, ved å gå vekk fra det gamle.

Vi skal ikke dra det lenger enn at mange holder seg hjemme verden over, at det har gått hardt i retning veien høna sparker for luftfarten og at den industrielle aktiviteten er lavere. De positive effektene kan du lese mer om eksempelvis i Carbonbrief. De økonomiske konsekvensene er en helt annen sak.

Å la verden stoppe opp funker ikke i lengden.

Men i en tiårsperiode kan elbilen bidra til mindre luftforurensing lignende det vi har sett nå. I normalsituasjonen. Ikke redde verden alene, men bidra i luftdugnaden. Samfunnet kan spare på helsevesen og i ytterste konsekvens tap av liv. Rett og slett fordi lufta blir bedre for alle.

Med elektrifiseringen får vi også kuttet enorme CO2-utslipp som må til for å unngå klodekoking. Men akkurat den gassen river ikke i nesa, og gir ikke luftveisproblemer. Det skal den ha, i det minste.

Men all eksosen vi sparer inneholder masse annet tjafs som lunger og kropp slett ikke trenger, som rett og slett er «bad shit».

Stoffer det utrolig nok ikke er satt grenseverdier for, men som vi inhalerer som intetanende storrøykere. Når dinosaurdråpene brennes opp.

Vi er dritgode, rett og slett

«Det er typisk norsk å være god», sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) i sin nyttårstale til folket for litt over 28 år siden. Det var bare en liten måned etter at PIVCO, forløperen til TH!NK, hadde startet opp i Stanseveien i Oslo.

Starten på det norske elbileventyret. Selvsagt var det en tilfeldighet. Men «landsmoderen» kunne neppe ha sett for seg hvor godt sitatet ville passe på elbilutviklingen i vårt lille, store land.

Vi er faktisk – unnskyld uttrykket – dritgode på akkurat det med elektrifisering. Og enda bedre må vi bli.

Fremdeles er 9 av 10 biler på veien eksosbiler. La oss holde fast ved elbilambisjonene gjennom krisetiltakene.

Det er blitt sagt at tro kan flytte fjell. Og vi har flyttet en god del fjell allerede.

Ikke dumt å være grei og snill

«Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil», skrev Thorbjørn Egner i barneboka «Folk og røvere i Kardemomme by» i 1955.

Jeg kunne lagt til «så lenge man gjør det hjemme». De 65 år gamle ordene være en grei plan for hvordan vi lever her og nå. I 2020. Året som ble veldig annerledes.

Men å være grei og snill er nesten aldri feil.

Å være grei og snill, og ikke plage andre, kan for eksempel være hvis du tar en tur i elbilen og besøker en (hurtig)ladestasjon. Da er det ikke feil med håndrens før tilkobling og etter frakobling.

Rett og slett fordi viruset ser ut til å overleve lenge på forskjellige flater, og det er bedre å være føre var, forutsigbar. Ta ansvar.

Ha det så bra du bare kan! Kvikklunsj og appelsiner funker også i lavlandet og uten klister. God påske!