Test av Nio Firefly:Vil denne «fly» i Norge?
Nios lille ildflue har mange smarte løsninger, men er i noen tilfeller like irriterende som bananfluene på kjøkkenet.
Nio er et av de mange nye bilmerkene fra Kina. De ble grunnlagt i 2014 og har vært i Norge siden 2021.
De har i dag tre store SUV-er, to sedaner og en stasjonsvogn i sortimentet. Salget fra det fete lokalet på Karl Johan har ikke gått strålende. Kun 3132 biler er solgt i Norge så langt.
Firefly kan kanskje gjøre noe med det.
Hva slags bil er dette?
Ja, det lurer vi på også.
I vognkortet står det Nio Firefly, men det står ikke Nio et eneste sted på den skjeløyde småbilen med seks øyne både foran og bak.
Nio Firefly – oppsummert:
Pluss
- Utrolig snerten
- Materialvalg
- Plassutnyttelse
Minus
- Adaptiv cruise-kontroll
- Radio og media
- Skjermmenyer
Du finner den heller ikke på Nios hjemmesider, men den har sin helt egen nettside, også på norsk.
Flua er fire meter lang, og dens største partytriks er all plassen til bagasje.
Interiør – søtt
Standard interiør er sort og resirkulert. Testbilen har beige for 2.900 kroner ekstra.
Interiøret er enkelt, men føles sobert og lekent, med lekker bakgrunnsbelysning i åtte definerte kulører og harde flater som ser myke ut for øynene.
Midtkonsollen har en uttakbar skuff i front, en koppholder, et rom i armlenet og to USB-C-kontakter, der den sterkeste yter 40 watt. De er enkelt tilgjengelige for baksetet også.
Gjennomgangstemaet er runde detaljer, både i interiøret og på den 13,2 tommer store skjermen. Her har de vært mer opptatt av kul design enn brukervennlighet, så den trenger litt tilvenning.
Og igjen ønsker vi oss en bedre kjørecomputer, men du finner det du trenger om du graver litt i forskjellige menyer.
En av våre biltestere tror Firefly kan hevde seg i Europas Car of the Year 2026-kåring, les mer her:
Multimedia – trenger opprydding
Når du har justert diverse greier via menyer som er en salig røre mellom tysk og norsk, får du stort sett en bil du trives med.
Taleassistenten Nomi fra Nio er erstattet med Fireflys Lumo. Den er foreløpig langt fra like bra som i Nio.
Den snakker for eksempel ikke norsk. Men det kommer sikkert etter hvert.
De nye varselsystemene som kom i fjor, kan slås av med et sveip ned og fem trykk på skjermen. Enklere snarveier fra rattet ville vært fint.
Mediasystemet er knotete. Vi måtte nøye oss med å høre på NRK P2, for bilen fant ikke så mange andre kanaler.
Bilen er klargjort for Spotify, Tidal, Apple CarPlay og Android Auto – alt trådløst – men vi opplever at den krangler litt. Da hjelper det lite med 14 høyttalere og Dolby Atmos.
På et tidspunkt spilte den både radio og Apple CarPlay samtidig, og vi fikk bare justert stemmevolum og ikke mediavolum på rattknappene.
Instrumentskjermen på seks tommer gir deg fire visningsvalg, og du kan velge mellom rekkevidde eller batteriprosent – ikke begge samtidig. Du må inn i energimenyen på hovedskjermen for å bytte dem imellom.
På instrumentskjermen får du også opp hvilke hjelpesystemer som er aktive. Og den mener stort sett at det er veiarbeid her i Norge.
Heldigvis er bilen bygget på moderne prinsipper med oppdatering av det aller meste via internett. Jeg har en mistanke om at det må komme noen oppdateringer ganske snart …
Sjekk også den statiske videogjennomgangen vi gjorde av Firefly i mai:
Seter – ok
Vi kjører billigste versjon, select (ja, med liten forbokstav). Da får du manuelle forseter med jekk for høydejustering på førersiden. Varme i ratt og seter er på plass.
Går du 20.000 opp, får du utstyrsutgaven comfort med elektriske stoler med innslag av mikrofiber, massasje og kjøling, en kvadratmeter panoramatak, elektrisk bakluke og egen design på felgene. Jeg savner ikke noe av det.
De lengste av oss sitter ikke knallgodt i stolen, men de fleste finner seg nok til rette i de myke setene.
Baksetet – typisk småbil
Bakseteplassen er helt ok for å være en firemetersbil, men er ikke på langt nær så romslig som i like lange Dongfeng Nammi Box og JAC E30X.
Når jeg på 1,89 m sitter «bak meg selv», må knærne ut på hver side av seteryggen. Føtter og hode har bra plass. Bortsett fra elektriske vinduer som går helt ned i døra, er det ikke mer enn knagger til å henge jakka fra seg av utstyr baki.
Du finner Isofix-fester på begge sider bak, men ikke foran.
Bagasjerom – massevis
Det du taper i baksetet, tar du igjen i bagasjerommet. 404 liter blir til 1.250 når du slår ned setene.
Ryggen kan deles 40/60, ingen skiluke her.
Det som imponerer mer, er frunken på imponerende 92 liter. Det er dypt. I tillegg kan du løfte opp seteputene foran og bak på passasjersiden for mer oppbevaring.
Dessverre er trauene i hardplast, så du må velge med omhu hva du legger der, for her kommer ting til å skli under kjøring.
Taklast og hengerfeste har de ikke brydd seg med, men det er heller ingen krise.
Nyttelasten er bare på 316 kilo.
Bak rattet – kul
Motoren på bakhjula yter 143 hester og 200 Nm i dreiemoment. Selv om akselerasjonen til 100 tar hele 8,1 sekunder (Vi måler den til 8,3), føles bilen både kvikk og morsom – ikke minst takket være den kvikke styringen.
Det firkanta lille rattet i kombinasjon med en svingdiameter på bare 9,4 meter gjør bilen utrolig smidig i alle sammenhenger.
Fjæringen er utpreget komfortabel og så myk at bakdemperne «bunner» dersom du kommer for fort over fartsdumpene, selv om du er alene i bilen.
Med full bil kan den bli litt brutal. Mer progressive fjærer som ble stivere jo mer de ble klemt sammen, hadde vært positivt.
Mer som dette?
Meld deg på vårt nyhetsbrev
– få elbilstoff rett inn i innboksen!
Kjører du veldig «inspirert» på svingete veier, blir det mye masseforskyvning og spesielt bakvogna gjør en del rare ting, men bilen veier bare 1.500 kilo og den kler for så vidt oppsettet.
Den lille flua har ganske avansert understell med Thorsen foran og multilink bak. Den føles retningsstabil og trygg i alle hastigheter på motorvei. Toppfarta er 150.
Cruise control – irriterende
Slår du av filassistenten, har du en trivelig bil.
Slår du derimot på adaptiv cruise-kontroll eller autopiloten, blir du smågal.
Selv med mer enn 20 sensorer og kameraer og mer enn 30 aktive sikkerhetssystemer (ifølge produsenten), bremser den ned helt latterlig mye i sving.
Bilen vegrer seg for å kjøre forbi lastebiler på motorveien, er overnervøs for motgående trafikk i høyresvinter på vanlige veier og går glipp av mange av hastighetsskiltene.
Rattet bryter også en del, men den holder bilen innenfor linja stort sett hele tiden.
Den har også filskiftassistent. Den brukes bare på motorvei og funker greit, men de har mye å rydde opp i.
Den har tre lykter foran, men lyser ikke tre ganger så bra av den grunn. Den har blant annet ikke matriselys. Det burde man kanskje forventet i en teknno-bombe som denne.
Rekkevidde – bedre enn oppgitt, men ikke veldig imponerende
Ildflua har ett batteri på 41,2 kWt netto (42,1 brutto) og en oppgitt rekkevidde på 330 kilometer.
Vi stusser litt over at forbruket er oppgitt til høye 1,44 kWt på mila på en såpass liten, lett og moderat motorisert tohjulstrekker.
Vi oppnår 1,23 på vår fine høstdag. Det er bra i forhold til oppgitt forbruk, selv om vi ikke regner med ladetap ved stolpen.
Men det er allikevel høyt i forhold til våre målinger av for eksempel Tesla Model 3 med bakhjulsdrift. Vi ønsker å se småbilene ned mot 1 kWt på mila.
På motorveien ender vi med et forbruk på marginalt høyere 1,41. Det er hyggelig. Begge testene blir utført med ferdig oppvarmet bil, batteri og drivverk.
Lading – som lovet
Det er sjelden vi ser raske ladehastigheter på såpass små batterier. Firefly oppgir 100 kW maks.
Nio var den første bilmerket på det norske markedet som tilbød manuell forvarming av batteriet før lading.
Den knappen finner vi dessverre ikke her, så du må forvente lav hastighet på hurtiglader vinterstid.
Vi så aldri 100, selv om vi hadde kjørt ganske hardt i drøyt tre mil i forkant av ladeøkta som foregikk i 14 graders utetemperatur.
Vi brukte 40 minutter fra 1–90 prosent, men bare 29 minutter fra 10–80. Det er på sekundet det samme som Firefly sier den skal klare.
Pris og konkurrenter
Ferdig på vinterhjul koster Firefly rett i overkant av 300.000 kroner dersom du velger grå bil og sort interiør. Med full pakke ender du på 339.000 kroner.
Den føles klart dyrere enn tidligere nevnte Dongfeng Nammi Box og JAC E30X, men ellers byr de på mye av det samme.
Du får også både Citroën E-C3, Opel Frontera, Renault 4 og 5, Hyundai Inster og den noe større Honda e:Ny1 for samme eller mindre penger, i tråd med at utvalget av rimelige elektriske småbiler begynner å øke.
Konklusjon
Firefly er såpass stor at mange vil greie seg med den.
Den gir et godt inntrykk på look, komfort og byggekvalitet, og er en enkel og morsom følgesvenn i det daglige.
Den fikk også nylig toppscore i Euro NCAP og har en rekke nyttige sikkerhetsfunksjoner.
Dessverre er det irritasjoner i programvaren ennå. Det går an å håpe at det fikses, men det burde strengt tatt vært i orden allerede.
