Bli med Ladeklubben på elbilferie: Team Milano krysser grenser

GALOPPERER VIDERE: Forsinket, men hva gjør vel det? Lettelsen var stor da Mustangen vendte tilbake fra verksted. Martin Thronsen (til venstre) og Lars Lund Godbolt viser synlige prov på glede. Alle foto: Jamieson Pothecary

Vi er på veien igjen. Ett døgn forsinket. Por que? Og hva gjør vel det? Vi får se …

Dette er fjerde reisebrev fra vårt team på vei til Milano. De tre foregående finner du her: Dag 1 * Dag 2 * Dag 3

Vi gjorde en lang historie kort i går. Dagen endte som kjent på verksted i Würzburg etter at vår ellers trofaste Mustang skapte trøbbel.

Passasjerdøra åpnet seg i fart. Det var ikke noe særlig.

Hva var det med Mustangen? Ville den kaste oss av?

Vi hadde ikke noe valg, dette måtte fikses før vi kom oss videre.

Og for å gjøre nok en historie kort det skulle vise seg å være litt mer komplisert enn å ta en hard omstart på en pc.

NEDTUR: Jamieson Pothecary (til venstre) og Lars Lund Godbolt trasker slukøret fra verkstedet i Würzburg. Foto: Martin Thronsen

Delekultur i Würzburg

Vi tok en taxi fra verkstedet og ba om å bli kjørt til et hotell i Würzburg. Mustangen ble igjen på Ford-verkstedet.

Neste stopp: En pizzarestaurant, kanskje det nærmeste vi skulle komme Italia på denne elbilturen

Vi bestilte en capricciosa og en magnumflaske rødvin.

Ford satte sin beste tekniker på saken, fikk vi høre. Han skulle ta turen inn fra Køln tidlig neste morgen.

Og neste morgen var det før vi visste ordet av det.

Mustang Mach-E er en nydelig bil, fancy på alle måter.

Men kanskje LITT for fancy med sine dører som åpnes ved en liten rund knapp på utsiden.

Eventuelt ved å bruke et lysende kodetastatur, om man skulle foretrekke tasting i mørket.

Uansett: Det var her kattepinen lå, og problemet elektronikk-maestroen skulle løse.

I mellomtiden satt vi på hotellet og drakk kaffe og tvinnet tommeltotter.

Det tok vinter og votter, vi ble sure i magen og mørke til sinns. Skulle denne turen ende med at vi måtte fly tilbake mens Mustangen fant veien tilbake til Norge på første og beste hestevogn?

OPPTUR: Mustangen er tilbake. Fotografen laster opp. Foto: Martin Thronsen

Nix. Klokka 14 ringte de fra verkstedet og hadde løst problemet. De manglet en spesifikk del, men løste floken ved å nappe ut den aktuelle delen fra en Mustang de hadde til salgs i butikken.

Og ikke bare det: De kunne komme på hotellet med bilen, og vi kunne være på veien igjen om en halvtime.  

Elbilforeningen med ny medlemsfordel:

Enklere lading på farten med Ladeklubben

Livet på landeveien

Ah, så godt det var å sitte i bilen igjen.

Klokka 15.09 dura vi ut av Wurzburg, ganske nøyaktig ett døgn etter tidsplanen.

Ford-folket hadde vært forbilledlige på alle vis, men strøm hadde de visst ikke.

I hvert fall var ikke bilen ladet opp, selv om den hadde stått der i 24 timer.

FINGEREN PÅ AVTREKKEREN: Jamieson i aksjon under et ladestopp. Foto: Martin Thronsen

Pytt, pytt, vi var på veien igjen, og et ladestopp senere var vi det jommen igjen.

En viss blå ladebrikke fra Elbilforeningen gjorde susen.

Vi kjører. Kilo etter kilo med meter tilbakelegges.

Og vi svinger inn på det som etter sigende er Europas største ladestasjon.

Alle ladestasjoners mor

Brukte vi ordet fancy i sted? DETTE er fancy.

Sortimo Charging Park har 72 hurtigladere, noe som gjør den til en av verdens største og klart mest moderne hurtigladestasjoner.

Futuristisk design både inne og ute. Snøhetta ville blitt snøhvite av misunnelse.

Noen Tesla-superladere i en klynge, men først og fremst en rekke universelt utformede ladepunkter som kan bøyes og tøyes i alle retninger.

Her kan man blant annet betale med kort, og man kan få hjelp av et levende menneske i prosessen hvis man trenger det.

Synlig priser med eurocent per kWt på alle stolper, og hele anlegget er delvis drevet av solcellepaneler på taket. De leverer fra 35-300 kW effekt, i tillegg til en teststasjon som gir opptil 1MW (1000 kW).

Her kan du også lade opp elbussen din på de gigantiske, spesialdesignede søyleladerne, som også bidrar til å holde bygningen oppe, og visstnok kommer også diverse elbilprodusenter hit for å teste bilene sine på høyeffektslading.

Det hele er litt bensinstasjonaktig ved at man bare setter ladekabelen rett i bilen – så går man inn og forteller hvilken lader man fyller fra, og får så riktig ladehastighet utfra hva man ønsker og bilen kan ta imot.

Selvsagt har de også et bredt serveringstilbud, og et utvalg av vin og øl som går de fleste taxfree-butikker en høy gang. 

Nei, vi kjøpte ingenting der.

Og selvfølgelig har de lekeplasser for barna. Med karusell!

EV’s & Butt-Head vi kan vel fortsatt kalle dem det har ikke vært så kvalme siden fergeturen fra Rødby til Puttgarden for et par dager siden …

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

«Og appen vår kan gjøre hva, sa du?»

Elbil.no kommer tilbake med både levende bilder og mye mer herfra så fort vi rekker, men hvis du vil se en film før vi får redigert og publisert vårt egenproduserte stoff, kan du se denne snutten på YouTube nå:

Oppsummert: Vi vil tro at Sortimo allerede er et yndet ekskursjonsmål for en samlet norsk ladebransje.

Vi krysser grenser

Nok lade-Mekka: Vi må videre.

Bånn gass på autobahn, vi må til Sveits før middagstid i dag, og til Milano i morgen kveld.

Vel, bånn og bånn. Og gass og gass.

Vi tråkker i hvert fall wattpedalen et godt stykke ned, og det går betydelig fortere enn hastigheter som kvalifiserer til inndragelse av førerkort på de mest Frp-vennlige motorveiene i Norge.

Men vi opplever likevel stadig å bli forbikjørt av blanke, tyske stasjonsvogner i tohundreogsnippsnapp.

Hva er det med folk? Hva er det de vil bort fra? Eller til?

Man blir rent filosofisk av autobahn.

Skal si det blir fort mørkt her på kontinentet, forresten. Hva skjedde med vårsøg og lyse kvelder?

Samtidig kommer regnet tilbake. Det har vi ikke sett snurten av siden i går.

En stund var vi i paradis. Sol og opptil mange plussgrader hadde vi smakt på i dag, men glemt å nyte det i frustrasjonen over Mustangen som kjempet for døren hos veterinæren.

Nå har regnet vi ble så godt kjent med gjennom Sverige, Danmark og Tyskland vendt tilbake idet vi krysser grensen til Østerrike.

Der lader vi. Vi starter ladingen fra Ladeklubben-appen. En av oss, ikke han som skriver dette, måtte ut i pissregnet og stappe i kabelen.

Stakkars mann.

Sveits!

Østerrike må være et bittelite land. I hvert fall kjører vi bare en times tid i pissregnet før vi brått er i Sveits.

Like mørkt der.

Hva skjer egentlig på kontinentet?

Her driver de plutselig med fartsgrenser igjen. 130 må vi begrense oss til. Noen ganger mindre.

Man kan bli litt fartsblind av Tyskland. Her blir vi sveitseblinde.

Hohoho.

Det er på tide å legge seg.

Vi svinger av motorveien og tar inn på et hotell i en by som heter Chur.

Chur thing.

Nå må vi sove.

Vi spør på hotellet om de vet om et sted vi kan lade elbilen vi kjører.

Elbillading? Det har de i garasjen.

Sveits!

Et progressivt land. Rigid, kanskje. Dyrt. Nøytralt.

Vi trykker likevel resepsjonistens hånd for dette med elbilladeren.

Vi tilbyr ham en klem.

Ikke? Hva med et lite kyss på kinnet?

Han snakker plutselig ikke lenger engelsk.

Bli med Ladeklubben på Elbilferie:

Harryhandel, golf – og tett mellom laderne

Buickiful

Foran Tesla-laderne i garasjen parkerer vi ved siden av en lekker Buick med hotellets navn påskrevet på bildøren.

Den har en bedre dør enn vi hadde. Nå er vår oransje Ladeklubben-dør minst like bra, og kanskje like fjong.

Og laderen funker like fint på Mustangen som på en hvilken som helst Tesla.

Vi bruker verken Ladeklubben-appen eller vår hyppig svingte blå ladebrikke.

Det bare funker her i Sveits. I hvert fall i denne lille hotellgarasjen.

Vi tenker det er like greit, kanskje enda litt greiere. Destinasjonslading er tingen.

Og på rommene har de brettet hodeputene som alper.

I morgen skal vi til Milano!

Foto: Martin Thronsen

Det lønner seg å være medlem!

Få startpakke med Elbilforeningens ladebrikke, eksklusive medlemsfordeler og markedets beste medlemstilbud på veihjelp. Gjør som over 110 000 andre elbilister!