Bli med Ladeklubben på elbilferie: «Italia, din gamle støvel!»

GlLADE GUTTER: Elbilforeningens rådgiver Lars Lund Godbolt (til venstre) og journalist Martin Thronsen er endelig fremme ved reisens mål og vendepunkt. Alle foto: Jamieson Pothecary

Vi når målet. Eller, vent litt, vi er bare halvveis.

Dette er det femte av totalt seks reisebrev fra vårt team på ladetur i Europa. De fem andre finner dere her: Dag 1 * Dag 2 * Dag 3 * Dag 4 * Dag 6

Frem og tilbake er like langt, sier de som visstnok har greie på det.

Vi vet ikke helt.

Kanskje tilbake er lenger? Kanskje mye kortere? Eller kanskje akkurat like langt likevel.

Det spørs på veien. Og tiden. Og tiden og veien.

Som ifølge de tre vise menn blir til mens du går.

Men vi kjører.

Som tidligere nevnt, man kan bli rent filosofisk av livet på landeveien. Og motorveien. Men ikke av trafikken i storbyer.

Det skal vi straks komme tilbake til.

Elbilforeningen med ny medlemsfordel:

Enklere lading på farten med Ladeklubben

Mustangen med sin hær …

Gårsdagens etappe, som etter planen skulle bli den siste (hvis vi da forholder oss til tanken om at Milano er målet, selv om vi altså bare er halvveis), starter med at solen lyser oss rett i våre grimme morratryner der vi våkner opp i den lille sveitsiske byen Chur.

Mer eller mindre evig snøkledte alpetopper ser ned på oss ubetydelige globetrottere opptatte med vårt besynderlige elbilrace, og tenker sikkert: «Hva nå, kjære menneskebarn?»

Vel, det skal du få svar på, kjære Zermatt eller hva du nå heter:

«Vi skal sette oss i vår oransje elektriske Mustang og over alpene dra»!

Vi skal følge i Napoleons fotspor, vi skal gjøre som Columbus og Vasco da Gama, vi er en del av en lang og betydningsfull tradisjon.

Vi skal i hvert fall sette oss i bilen og plotte inn Como-sjøen på GPS-en. Tut-tut, og farvel Chur!

«Wow! Fjelltopper!»

Ah, solen! Frem med solbrillene. De var det ikke behov for i går. Og absolutt ikke i forgårs.

Etter å ha bli hooka opp med Tesla-lader på hotellet, starter vi friskt med 100 prosent på batteriet.

Og det rare er, nå som autobahn er byttet ut med kronglete fjellpass og hårnålssvinger som gjør noen av oss kvalme for tredje gang på turen, faller bilens strømforbruk som en stein.

Selv når Mustangen klatrer opp fjellsidene, holder det seg langt lavere enn i hundreogvijooom.

Vi har glemt å smugle ADHD-medisinen i morgenkaffen til vår fotograf James «Cameron» Camera-man, og han er helt over seg av begeistring for alt han ser.

«Wow! Fjelltopper!»

«Hey! Snø!»

Var det ikke det vi forlot Norge for å slippe, tro?

Men James hører ikke særlig godt på det øret. Han er i en annen verden. I hvert fall i et annet land.

«Holy Macaroni! En jernbanebro med kjempeutsikt! Se så langt ned!»

Han krever hele tiden at vi skal stoppe bilen så han kan filme, fotografere og be oss posere fjollete foran vår oransje jernhest.

Vi kommer oss ikke til Milano før det blir mørkt hvis han skal holde på slik.

Det skal vi få greit rett i …

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

Team Milano krysser grenser

Opptur på nedturen

Tilbake til filosofene: Det er i motbakke det går oppover.

Og vice versa: Nå går det nedover. Det føles bra for både bil og sjel.

Vi har med andre ord begynt nedstigningen (for et rart ord!) mot Italias land og rike.

Noen ganger har vi riktignok måttet snu for at en viss fotograf ikke skal furte så høylytt at bilfreden går i vasken.

Som for eksempel når det kommer så mange hårnålssvinger på rad at kartet på bilens store infoskjerm ser ut som et dataspill fra 80-tallet, og han bare MÅ ut for å filme.

Vi bestikker ham med sjokolade for at han skal love å ikke hente frem dronen sin under filmingen da har vi det gående i timevis og kan lige godt kjøre hjem igjen.

«Vi MÅ snu!»

Han smatter i seg Kinder-egget sånn passe fornøyd, men blir glad når han ser det er en liten blå hval i egget som han kan pusle sammen.

Men så vil han ut igjen.

Han har sett en steinformasjon som minner litt om Hallingporten, bare at denne riktignok er hakket mer spektakulær.

Han kaster hvalen i bakhodet på vår svært kompetente sjåfør (som tilfeldigvis også skriver disse bevingede ord) og krever at vi SKAL snu!

Forstyrr ikke føreren, er det visst noe som heter.

Og i hvert fall ikke ved å kaste hval på ham.

Dette har åpenbart gått noen hus forbi, men vi ofrer ikke trafikksikkerheten ved å ture videre og satse på at stormen i baksetet går over.

Dessuten er det visst ingen skam å snu heller.

James lager utsøkt bil-porno i alpeland, og en halvtime senere sitter han fornøyd i baksetet og titter på sin lille kameraskjerm, med sjokolade i munnvikene.

Vi fortsetter vår ferd ned mot den italienske grensen.

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

«Og appen vår kan gjøre hva, sa du?»

Batteristatus: 110 prosent (kanskje)

Nerde-alarm! Strømforbruket går bare nedover og nedover når vi kjører ned fjellsidene.

Mens vi på autobahn i drittvær og grisefart hadde et forbruk på opp mot 40 kWt per 100 km, er vi nå nede i sju.

Vi konkluderer med at vi innen vi er nede ved Italia-grensen, antakelig vil kunne nå 110 prosent på batteriet.

I så fall er vi regenereringens ubestridte mestere!

Før du kaller oss idioter og Paradise Hotel-deltagere, la oss bare få påpeke dette:

Mustangen vi har lånt for turen, skal ifølge all offisiell informasjon kunne lade på maks 150 kW effekt. Vi har under turen så langt flere ganger hatt en ladefart på 160 kW.

Så kom ikke her å si at vi ikke kan ende opp med 110 prosent innen vi er nede fra fjellet!

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

Her er de klare for tur-retur Milano i elbil

Viva Italia!

Vi er nede fra fjellet.

Batteristatus: 79 prosent.

Vel, det var en dristig hypotese. Men det er slik fremskritt og vitenskap blir til.

Man må våge å ha troa, og man må tenke utenfor boksen.

Og der er det en boks. Nærmere bestemt en vaktbu. Og en bom.

Bommen er åpen.

Vi har nådd frem til deg nå, Italia, din gamle støvel.

Vaktene ser sånn passe interessert på oss der vi kjører forbi.

«Ladeklubben», leser de på døren vår. De skulle bare vite hvor mye styr vi har hatt med den.

Døren altså. Klubben går det greit med. Den er vi med i.

«Hey, stop!»

Grensevakten småjogger etter oss med hånden på pistolbeltet, ser vi i bakspeilet. Samtidig oppdager vi at det står «Stop» med svære bokstaver, rødt på hvitt, på asfalten bak oss.

Vel, hvis det var meningen at vi skulle stoppe, hvorfor så de så uinteresserte ut da?

Bli med Ladeklubben på Elbilferie:

Harryhandel, golf – og tett mellom laderne

Nord-Italias Mjøsa

Vi slapp fra vår lille misforståelse uten skrammer. Vi ble ikke stilt opp mot veggen, måtte ikke rekke hendene i været engang.

Det holdt med å si «sorry» og trekke på skuldrene.

Den grønnkledte gun-bekledte bare viftet oss videre, fortsatt like uinteressert.

Og vi er altså offisielt i Italia, pizzaens fødestue, pastaens kokekar, Pavarotti, paparazzi og parmesan til frokost hver dag!

Temperaturen har steget til 18 mektige grader.

Vi tørker noen tårer. Fotograf James tørker munnvikene.

Han har sjokolade på håndbaken.

Como-sjøen. For et prektig syn!

Minner litt om Mjøsa igrunn.

Vi stopper, og kjenner på vannet.

Kaldt.

Kanskje vi tar et bad i morgen, men nå må vi altså til Milano før det blir mørkt.

Ingen elbilrabatt!

Trange gater. Masse 50-soner. Og italienere langt opp i hekken på oss bare fordi vi holder fartsgrensen.

When in Rome …

Eller i hvert fall nesten. Vi gasser på det vi tør.

Enda trangere gater. Tohjulinger som kjører forbi på begge sider av bilen. Samtidig.

Italienere, et fargerikt og litt utålmodig folk.

Vi ser av veiskiltene av Milano nærmer seg.

Og Tosnacco.

Tosnacco?

Skiltmakeren har åpbenbart hatt en promilledag på jobb og bommet stygt på «Toscana».

Men det er fortsatt et stykke igjen. Vi unner oss derfor, oppskriftsmessig nok når vi nå engang er i Italia, litt pizza til sen lunsj.

Amerikansk stil? Om vi kunne få sånn flat italiensk pizza i stedet?

Ikke det, nei.

Motorvei igjen nå. Highway to Milano.

Det er ikke bare i Norge de har bompenger. Italienerne kan dette, de også.

Her har de fysiske bommer i tillegg. Og automater som snakker til deg på italiensk.

Vi skjønner ikke et kvekk, og skjønner heller ikke hvordan vi skal få kvittering. Dette blir dyrt for oss.

Ikke har de elbilrabatt heller.

Men bommene går opp, én etter én.

Og Milano nærmer seg med stormskritt.

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

Ut på ladetur direkte fra «God morgen Norge»

Salme ved reisens slutt

Idet vi nærmer oss millionbyen, slår det oss at vi ikke har tenkt på hvor i Milano vi skal ta vårt endelige stopp.

Altså hva som er vårt egentlige mål for turen.

Det er da det sarte geniet som skriver dette kommer på at vi har en eller annen prektig bygning foliert på bilen like ved den ditto folierte påskriften Milano.

Ved Oslo har vi foliert Rådhuset, innser vi nå.

Litt i seneste laget, vil onde tunger kunne hevde. Med rette.

Vi startet nemlig vår tur offisielt ved Operaen.

Ah, EV’s & Butt-Head i sving igjen.

Vel, vi får ikke gjort stort med at vi bommet på startstreken, men målstreken skal vi i hvert fall treffe på.

Vi sender en melding til Elbilforeningens help-desk i Oslo:

«Hva heter bygget dere har klistra på bilen?»

Det går noen minutter.

«Det er Duomo di Milano, den verdensberømte katedralen i byen», tikker det inn tilbake.

«Går det an å kjøre dit?»

«Aner ikke, dere får google …»

Duomo! Bellissimo! Arrivederci!

Vi plotter inn kjerka på GPS-en, og lar det stå til.

Jø og hyse for en trafikkultur. Også så mange biler. Og folk. Og sykler. Og scootere.

Og trikker, bikkjer, busser, bananskall, barnevogner og lastebiler.

Og alle beveger seg på alle kanter, i en voldsom fart.

Sa vi at italienerne virket utålmodige? Jo, vi gjorde visst det.

Gi meg en traust gammal nordmann hvilken dag som helst.

Bortsett fra 17. mai. Og nyttårsaften!

To timer i kokostrafikk senere, viser bilens skjerm at vi er ved målet.

Milano.

Duomo di Milano.

GLADE GUTTER: Fra venstre Jamieson (James) Pothecary, Lars Lund Godbolt og Martin Thronsen.

Vi klinker oss så tett opptil katedralen som mulig, og prøver å bestikke den militære vaktposten til å slippe oss litt tettere på, så vi kan få dokumentert hvordan vi faktisk har truffet målet midt i blinken.

De er vennlige, griper ikke til våpnene, men sier at vi får pent bli der vi er.

Igjen: Italia, din gamle støvel!

Hyggelig å hilse på deg, men nå må vi kjøre hjem.

Men først: En EKTE italiensk pizza.

Por favor.

Hvordan sier man egentlig det på italiensk?

Det lønner seg å være medlem!

Få startpakke med Elbilforeningens ladebrikke, eksklusive medlemsfordeler og markedets beste medlemstilbud på veihjelp. Gjør som over 110 000 andre elbilister!