Bli med Ladeklubben på elbilferie: Nedturen? Oppturen? Hjemturen!

MUSTANG I FERGEKØ: Ladeklubbens elbilferie i Europa går mot slutten. Etter 4000 kilometer på europeiske veier gjenstår bare båtturen fra Kiel til Oslo.

Fra ladebading til snøballkrig på 24 timer. Og snart må vi gi bilen på båten. Hvor i all verden skal dette ende?

Dette er sjette og siste reisebrev fra vårt team på ladetur i Europa. De fem første finner dere her: Dag 1 * Dag 2 * Dag 3 * Dag 4 * Dag 5

Vi hadde kommet frem til Milano. Elbilen hadde kommet frem til Milano.

Vi var pionerene som hadde ofret alt på elektrifiseringens alter.

De utrettelige utforskerne som hadde gitt avkall på en uke på kontoret i bytte mot såre stumper i bilseter, ristet sønder og sammen av humper i veien både bokstavelig og metaforisk.

Bilbelter av og på. Tissing i veikanten. Graving i lommer etter mynter for å gå på toalettet på veikroer. Tar dere kort? Ikke? Houston, we have a problem.

Og ikke minst: Lading både her og der.

Men nå er vi altså ved veis ende, salmen ved reisens slutt synges på aller siste verset.

Hva nå?

Elbilforeningen med ny medlemsfordel:

Enklere lading på farten med Ladeklubben

En overløper krysser sine spor

Vi må snu. Selvsagt må vi det.

Dra nordover.

Det er ikke noe annet å gjøre, med mindre vi vil si opp jobben, stjele med oss bilen og dra sørover, kanskje til Sicilia eller Marokko?

Det tør vi ikke.

2000 kilometer i den oransje Mustangen er altså tilbakelagt. Men først må vi faktisk likevel koste på oss en times kjøring sørover. Til flyplassen på Bergamo.

For nå skulle fotograf James «Cameron» camera-man fly hjem og ta bilder og film for Ladeklubbens B-team, som har kruttet rundt på egenhånd i Sverige og Danmark mens vi i Team-A la kontintentet for våre føtter.

Bli med Ladeklubben på Elbilferie:

Sol, sand – og elbil på stranda

Det betydde at hele bøtteballetten nå var et tospann etter å ha droppet av foto-James var vi bare EV’s & Butt-Head helt uten støttekontakt og voksenopplæring.

Vår mann med kamera hadde byttet side. En klassisk overløper, noen ville nok gått så langt som til å bruke uttrykket forræder.

Ikke vi.

Vi syntes bare det var trist, men faktisk også litt leit. Kanskje til og med litt sørgelig?

På den annen side: Ah, så mye bedre plass i bilen! Ingen shotgun-kamper om å sitte foran! Også så fantastisk få fotostopp det heretter skulle bli!

Målt etter de fleste parametere skulle dette bare bli bedre. Når vi tenker etter er det vel egentlig nå elbil-FERIEN begynner?

Farvel, James. Fly pent.

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

«Italia, din gamle støvel!»

Nytt konsept: Ladebading

20 grader!

Varmegrader, til og med.

Det er sol, det er morgen, vi er i Bergamo. Vi har fått fire espresso til frokost, og vi skal kjøre elbil til Norge.

Det har vi ikke gjort før. Vi har bare kjørt til Italia. Den turen må vi fortelle om en gang …

Neida, vi bare tuller, vi har jo knapt gjort annet den siste uka.

Vi plotter Como-sjøen på GPS-en og kjører i vei.

Shortsen er på for første gang i år. Hvor god var den ideen med å kjøre tilbake til Norge, egentlig?

Trafikken på motorveien mot Milano er uansett så tett at vi nærmest blir presset nordover, enten vi vil eller ikke.

Og plikten kaller. Selv om stemmer i hodet kaller oss tosker, feiginger og hamsterhjultravere.

Vi slår tilbake og kaller stemmene i hodet som kaller oss dette for late livsnytere, udugelige levemenn som bare vil ha ferie, unnasluntrere og hedonister.

Det er ingen fred å få.

Men så blir det fredelig likevel.

Vi ser nemlig en bademulighet ved en fin strand ved Lugano-sjøen.

Vi kaller det et kompromiss. Kompromisser må til for å skape fred.

Og det beste av alt? Det er en lynladestasjon bare 200 meter fra badeplassen.

Vi, pionerene, har funnet opp et nytt konsept:

Ladebading.

Eller badelading.

Hva låter best?

Det kan du bestemme. Så greie er vi, så lenge vi får bade.

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

Team Milano krysser grenser

89 prosent kaldt

Badeshortsen til EV’s matcher fargen på EV-en, altså bilen. Oransje er også kult.

Shortsen passer like fint på hodet som rundt livet. Landeveisrittet med Ladeklubben med burgere og pommes frites til frokost, middag og kvelds har gjort oss til passe stolte medlemmer av ladelubben alle mann.

Shortsen har forresten alltid passet på hodet, uten at noen skal fortelle oss av vi er tjukke i hodet av den grunn.

For det er det vi som er!

Nok om det, og mer av noe annet. Vannet var kaldt, kan vi avsløre, men ikke like kaldt som i Norge. Makker Lars, AKA Butt-Head, tok sågar rennefart og hoppet uti med mobilen i hånd.

Han mente den var vanntett, men hadde ikke tenkt på at det var langgrunt i tillegg.

Noe må man kunne ofre for et friskt italiensk innsjøbad i april.

Tilbake i bilen har vi ladet oss frem til 89 prosent mens vi har dukket oss og testet mobilteknologiens yttergrenser. Her er det bare å tråkke på.

Stoppet av tollen i Tyskland? Østerrike? Sveits?

Mil slukes. Vi stiger og stiger. Utetemperaturen synker. Og der fremme er det noe som kan minne om en grenseovergang.

Bilen foran vinkes forbi av vakten. Vi vinkes til siden.

Den kvinnelige tollbetjenten bærer munnbind og ser streng ut.

Er det nå vi skal vise koronapassene våre for aller første gang på denne turen?

Eller skal bilen saumfares for potensielt smuglergods?

Kanskje skal vi promilletestes, kanskje skal bilen plukkes fra hverandre til hver minste del, kanskje kommer narkotikahundene.

Vi har sett programmer om dette på TV. Det ender sjelden godt. Det kan sågar ende med brutale søk i alle kroppens hulrom om magefølelsen til hun tolleren forteller henne at vi er skruppeløse narko-kurerer.

«Det blir 400 sveitsiske franc, takk. Vil dere betale med kort?

Ok. Nå har vi forstått to ting:

Den ene er at vi må være i Sveits. Jeg trodde vi var kommet til tyskegrensen. Min co-pilot Butt-Head hadde tippet på Østerrike.

Det andre vi har forstått: I Sveits er det tollerne som krever inn bompenger. Men de gjør det bare fra utlendingene, ref. den sveitsisk-registrerte bilen foran oss som bare ble vinket frem.

Bonusforståelse: Ingen elbilrabatt her heller. Sveitserne tenker bare på jodling, schnaps og sine egne dumme franc. Ikke en tanke ofres på klima og at nullutslippsbilenes fremtid må sikres helt til de står trygt på egne hjul.

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

Ut på ladetur direkte fra «God morgen Norge»

Laderen på taket

Vi kjører gjennom Sveits. Jommen er det fint her. Fjell og sjøer hvor enn man vender blikkket.

Men tunneler, det skal vi hilse fra Sveits og si at de har her også.

Vi kjørte gjennom en som må ha vært fem mil lang, vi skal ikke banne på at den var betydelig lenger enn Lærdalstunellen, men hvis du insisterer, kan vi godt sverge på det.

Bilens GPS foreslår at vi skal skaffe strøm på en lynlader noen kilometer unna hovedveien. Vi gjør som den sier.

Når vi er kommet dit bilen mener vi skal lade, er det én ting som mangler.

Laderen.

Har den blitt truffet av lynet?

Vi kjører noen runder rundt på området. Forgjeves.

Se, der har vi jo et menneske. Vi spør om han har sett en elbillader noe sted.

Han peker opp på taket på det fireetasjers lagerbygget vi står ved.

Ach so.

Ikke rart GPS-en var påfallende fornøyd her vi sto. Det var altså akkurat her. Bare fire etasjer opp.

De GPS-ene bør snarest få et system for fotnoter opp og stå. Og de som først plasserer en lader på taket, bør kanskje vurdere litt skilting.

Eller er det bare vi som er vrange?

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

«Og appen vår kan gjøre hva, sa du?»

Stolpetrøbbel

Vi fikk ladet på taket. Men vi fikk ikke spist.

Det var ikke stort å få tak i der oppe, med mindre vi hadde hatt gevær. Og det hadde vært ryper i lufta. Og kokefasiliteter.

Neste ladestopp ligger ved motorveien, og vi kjøper påskeharer i sjokolade. Og middag som ikke er burger og pommes frites. Vi tar påsken på forskudd og middagen etterpå.

Tut og kjør igjen. Sveits poserer fortsatt og viser seg frem fra sin smukkeste vinkel.

Men hva skjer der borte, er det en grensepost igjen?

Denne gangen er det vel Tyskland?

Nei, «Bienvenue en France» står det på skiltet der. Og ingen tollere som vil ha franc, eller euro, denne gangen.

Vi føler oss faktisk ganske velkomne.

Helt til vi kommer til Strasbourg, der co-pilot B-H har funnet frem til en normallader vi kan fylle opp på like ved hotellet han har valgt seg ut.

Det har blitt mørkt, men vi ser likevel to nakne stolper lyse mot oss der GPS-en sier vi skal kunne lade. Skiltet med elbillader står der fortsatt, men ladestolpene har blitt fjernet.

Dette går gærne veien, Frankrike.

Vel, makkeren finner noen andre ladere på mobilen, noen hundre meter unna. I et parkeringshus. Og parkeringshuset er fullt, så det er kø for å slippe inn.

Vi venter. Og venter. Og venter.

Vel inne i parkeringshuset ser vi at alle de fem ladeplassene er opptatt. En av dem av en fossilbil. To andre av to elbiler som ikke er koblet til laderne.

De to siste står faktisk plugget i, men likevel: Hva sa vi nettopp, Frankrike?

Riktig. Gærne veien. Comprenez-vous?

Nok et parkeringshus. Den ene laderen er opptatt, den andre nekter å kommunisere med bilen.

Akkurat nå er ikke elbilferie noen lek lenger.

Vi gir opp, kjører ut av Strasbourg sentrum og plugger oss til en stikkontakt ved et hotell i utkanten av byen. Regnet bøtter ned, og vi er søkkbløte når vi sjekker inn.

Om det er middag å få kjøpt? Nei, kjøkkenet er nettopp stengt. Men det er en restaurant ti minutters gange herfra.

Ute har regnet gått over til sidelengs sludd. Det blir banan til kvelds.

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

Her er de klare for tur-retur Milano i elbil

Moseldalens fånyttes fristelser

Ny dag, nye prøvelser.

Eller kanskje ikke. Hvem vet hvor påskeharen hopper? Og hvor livets elbilende landeveisryttere vil lande?

Det er det foreløpig ingen som vet, og det er det som gjør livet så interessant, eller hva?

Ikke vet vi. Vi er lei av å sitte i bil, vi er lei av banan, vi er lei av å lade.

Men der smatt vi visst inn i Tyskland. Ikke en grensevakt å se, knapt et skilt.

Eller, det er faktisk skiltene som avslører at vi er i Tyskland.

«Ausfahrt», står det rett som det er til høyre for oss der vi suser frem.

Vi skal til Moseldalen. Der er det så fint, har vi hørt.

Vel, det var ganske fint der. Vi tok noen bilder.

Dessverre kjører vi fortsatt bil, og har verken tid eller lov til å prøvesmake Rieslingen de lager her.

Og skal vi dømme ut fra vinrankene vi kunne se fra bilvinduene, blir ikke denne årgangen særlig god heller. Knapt en drue å se.

På den annen side: Det er fortsatt april.

… men noen ganger snør det i april

Det gjorde det i Strasbourg, og det har det jommen gjort her i Sør-Tyskland også.

Snø på bakken, snø på biltakene, en snøball i min lille puselanke.

I mangel av en fotograf å kaste snøballen på, får min co-pilot smake varene.

Han blir ikke blid, men det var aldri meningen heller. Såpass må man tåle når man er på elbilferie.

Rart å tenke på at vi ladebadet i går, mens 24 timer etter går det i snøballkrig når vi skal få tiden til å gå mens vi lader.

Ved neste ladestopp blir vi enige om at vi heller skal kaste frisbee og spille hackeysack.

Det er bedre for bilfreden etterpå.

Vi tar hverandre i hånden på det.

Klem?

Nei takk.

Bli med Ladeklubben på elbilferie:

Legoland, ladekø og Legolas

«En lugar til bilen, takk!»

Tilbake på motorveien, det holder snart nå. Mil etter mil, sa salige Teigen. Han hadde evig rett.

Vi vil nå Bremen før kvelden blir så sen at vi ikke får middag i dag heller, vi er nemlig tom for bananer.

Mørket faller på. Dette skal holde hardt.

Men hva ser vi der, om ikke annet enn selveste Bremer by? Og klokka er bare 22. Og der er det en ledig normallader, like utenfor hotellet vi har booket rom på.

Kan vi virkelig være så heldige?

Eureka, den virker også! Et lite bip med Elbilforeningens blå ladebrikke var alt som skulle til. Milde Moses Maria, vår lykke har snudd.

Neste morgen: 100 prosent på batteriet.

To timer å kjøre, så er vi på Kiel-fergen.

Eneste ulempe er at vi har forsovet oss bittelitt. Det ble både middag og avec i Bremen.

Puh. Vi rakk det. Riktignok står vi aller sist i fergekøen, men her er det til gjengjeld god plass.

«Norwegenkai», står det her.

Utenfor billettluken leser vi en streng beskjed: «Bitte motor abstfellen! Vennligst slå av motoren!»

Den må dere dra lenger ut av landet med. Hallo i billettluken, vi kjører elbil her, altså!

Vi presenterer billettene våre til løken i luken. Han virker ikke spesielt opptatt av problemstillingen:

«Dere har to lugarer», men bilen har dere ikke betalt for.»

Hva, trengte vi å kjøpe lugar til bilen?

«Det blir 1500 kroner ekstra, og prøv å ankomme fergekaia litt tidligere neste gang.»

Tyskere, kjent for sitt rigide og humørløse vesen verden over. Det skal bli godt å komme hjem.

Bli med i trekningen av gavekort:

Derfor bør du delta i Norges største elbilundersøkelse

Epilog

Vi er ombord i «Color Magic». Vi har ikke bulket bilen. Vi har ikke gjort så mye galt. Vi må ha gjort noe riktig.

Det må vi feire.

Vi finner frem til båtens badeland og ber om to billetter. Badebuksene våre er tørre etter badeladingen i Italia.

I billettluken får vi høre at badelandet, det er mest for barn, men vi kan prøve et annet liknende konsept de også har om bord:

Spa.

Hva?

Vi går og setter oss i restauranten. Bestiller en pizza og ser Italia i bakspeilet. Mimrer allerede om 4000 elbilkilometer lukt ned til støvelens land og rike og tilbake igjen.

Vi er omtrent like langt.

Da gjenstår bare det evige spørsmål: Var alle enige om at det hadde vært en fin elbiltur?

Vel, har har du lest så langt i denne sagaen, vet du kanskje svaret selv.

Det lønner seg å være medlem!

Få startpakke med Elbilforeningens ladebrikke, eksklusive medlemsfordeler og markedets beste medlemstilbud på veihjelp. Gjør som over 110 000 andre elbilister!