Norges eldste? Møt 100-åringen som gikk ut og kjøpte elbil
Denne artikkelen ble oppdatert for over ett år siden, og kan inneholde utdatert informasjon.
I hvert fall nesten 100: Da den tidligere motstandsmannen og for lengst pensjonerte rektoren Kåre Syltevik var 99 år gammel, bestemte han seg: – Jeg skal ha ny bil, og den skal være elektrisk!
– Du kan komme senere i dag, var responsen da undertegnede først tok kontakt med Kåre Syltevik på telefon og spurte om det kunne passe med et besøk.
Selv er jeg ikke fullt så ung og impulsiv at jeg slo til på den, tross alt er jeg bare femti år yngre enn hovedpersonen her. Det endte med at jeg ble invitert på ettermiddagskaffe dagen etter.
– Da ses vi klokken 13. Se etter en blå garasje.
Se også filmsnutten med snart 100 år gamle Kåre Syltevik lenger ned i artikkelen
Elbiloldefar
Over til dagen derpå:
Kåre og Liv Syltevik står det på dørskiltet, men de siste årene har Kåre bodd alene i eneboligen på Jessheim etter at kona gikk bort for fem år siden.
Kåre Syltevik, som fyller 100 år i oktober, strekker frem hånden.
Og nei, ingen grunn til uro: Han var tross alt den første fortsatt hjemmeboende innbyggeren i Ullensaker kommune som fikk koronavaksine – tidlig i januar.
Det serveres kaffe fra sølvkanne, tre-fire kakesorter står på stuebordet og venter, anbrakt på det fineste porselen. Ved siden av asjettene ligger sirlige brettede servietter, dandert med sølvgafler oppå.
Bilder av kona Liv, barn, barnebarn og oldebarn på pianoet. Gåstol, stokk, iPad og fjernkontroll til radioen innen rekkevidde.
Kåre Syltevik demper nyhetssendingen, og titter opp.
– Du har hatt en behagelig kjøretur hit og fant greit fram?
Les også: Elsykkelen åpnet opp marka for Terje (75): – Dette anbefaler jeg alle!
Kjørt bil i 75 år
– Førerkortet tok jeg i Skedsmo i …
Den eldre herren i godstolen må tenke seg vel og lenge om.
– … det var like etter krigen, i 1946. Broren min hadde bil, så da ville jeg i det minste ta førerkort.
For å trekke opp litt perspektiv: Kåre har hatt førerkort i 75 år. Og han har vært pensjonist i rundt 30 av dem.
Og for å trekke opp ytterligere noen linjer: For et par år siden laget vi en glad-reportasje med bestemor og elbilist Anne Brit Narum. Vi tenkte det var en soleklar elbil.no-sak at en dame på da snart 75 år kruttet rundt i Oslos gater i elbil.
Vel, Kåre Syltevik tar kaka – eller skal vi si bursdagskaka – med 25 års margin, og bør vel også lett stikke av med tittelen «Norges eldste elbilist».
– Vi brukte ikke bil så meget da jeg tok førerkort, og min første bil fikk jeg først 11 år senere, i 1957. Da var jeg inspektør på en skole i Telemark, og å skaffe seg bil var en god unnskyldning for å kunne reise rundt og inspisere hyblene til elevene.
Han har jobbet i skoleverket hele livet. Først som lektor med fagene kroppsøving, historie og engelsk, som han har hovedfag i.
Senere ble han inspektør, og de siste 25 årene av arbeidslivet var han rektor ved Jessheim videregående skole.
– Kroppsøvingen er kanskje en del av forklaringen på at du holder deg så sprek?
– Det kan være. Tre ganger i uka trente jeg inntil nylig. Nå har jeg gått ned til to, mandag og fredag. Da trener jeg spenst på et treningssenter her på Jessheim.
Det viser seg, ikke helt overraskende, at den gamle friskusen også drev med idrett i sin ungdom:
– Tikamp. Eller dekatlon. Altså 100-meter, 400-meter og 1500-meter, høydesprang, lengdesprang og stavhopp. Og hva var det for noe mer igjen, da?
– Det kan jeg google meg til, du trenger ikke komme på resten.
– Spydkast, kulestøt og hekkeløp var de siste. Jeg var med i Norgesmesterskapet i 1947.
For de av dere som liker å telle til ti, og nå bare har kommet til ni (og heller ikke har stålkontroll på grenene i tikamp): Googlesøket avdekket at grenen diskoskast forble i glemmeboka.
Nytt politisk program: Elbilforeningen viser veien for nullutslipp
Besøker søsteren på 103
Men hva får egentlig en godt voksen mann på 99 år til å gå hen og kjøpe seg elbil?
– Jeg fant ut at det var lettvint. Og rimelig med strøm som drivstoff. Og at det ville gå greit med lading, jeg fikk installert lader her i garasjen, den fikk jeg med på kjøpet. Nå setter jeg bilen til lading én gang i uka, og det holder for hele uka og vel så det. Å hurtiglade har jeg ikke hatt behov for så langt.
Elbilen kjøpte han seg i november i fjor. Valget falt på en knallrød MG ZS EV.
Sikkerhetsbeltet er på. Rutinene er åpenbart i orden selv om vi ikke har tenkt oss ut i trafikken.
– Jeg bruker den stort sett til å handle, og til å besøke min søster – og kjøre henne rundt hvis hun trenger skyss. Hun er 103 år.
– Det virker som det er gode gener i familien din?
– Ja. Som meg bor hun fortsatt hjemme, det er ikke dårlig.
– Ikke for å være frekk, men burde ikke du – som nesten fossil selv – gått for fossilbil fremfor elbil?
– Det hadde seg sånn at jeg var på et Rotary-møte på bilforhandler Birger N. Haug, og da fikk jeg sitte i en slik MG-bil. Og da bestemte jeg meg.
– Uten å ha prøvekjørt?
– Ja. Den var lett å stige inn i, den var høy, så jeg hadde god oversikt og alt var greit for øvrig. Dessuten hadde den stort bagasjerom, og prisen var gunstig.
– Du har en iPad foran deg, og en elbil i garasjen. Du er åpenbart ikke redd for å prøve nye ting?
– Nei, det har jeg aldri vært.
– Men vi kan jo snu på flisa: Hvorfor ventet du til du var 99? Elbil har vært nokså vanlig i rundt ti år nå …
– Jeg hadde en Subaru Outback som jeg var veldig fornøyd med. Subaruen medførte at jeg ble kjent med forhandleren til Birger N. Haug, antakelig har han vært en elev av meg en gang. Og så ble det elbil derfra da jeg trengte ny bil.
Les også: Fire elbiler, el-hjullaster og solcellepaneler: – Målet er utslippsfri gårdsdrift
– Begynner å bli skummelt
Kåre Syltevik har tre barn, fem barnebarn og tre oldebarn, foreløpig. Hadde noen av disse en påvirkning da han valgte elektrisk?
– Nei, men sønnen min sa han syntes det var fornuftig. Han er 68, og er blitt pensjonist han òg.
– Hva med klima- og miljø-aspektet, var det å kjøre utslippsfritt en del av beslutningsgrunnlaget ditt?
– Hvor lenge håper du kunne være elbilist?
– Et par år, vil jeg tro, litt lenger hvis jeg har flaks. Nå har jeg også TT-kort, så jeg kan ta drosje, men det er tungvint, så jeg synes det er veldig praktisk å ha egen bil og kunne kjøre selv. Det er så mange eldre som bare blir sittende inne …
– Har du rullet opp soltaket og kost deg på tur i sola?
– To ganger. Og jeg har heldigvis funnet ut av aircondition-systemet også, ellers hadde det blitt for varmt nå i sommer.
– Har du vært på langtur med elbilen også?
– Jeg har kjørt til Bø i Telemark.
– Du var kanskje en tur på «Sommarland» og testet vannskliene der?
– Det er faktisk en gammel elev av meg som driver «Sommarland». Jeg var lektor og inspektør ved Telemark landsgymnas, så jeg har fortsatt noen kjente der som jeg kan besøke. Men det begynner å bli tynt, konstaterer 99-åringen med en dempet, galgenhumoristisk latter.
Les også: 10 nye elbiler til under 250.000 kroner
– Folk blir litt overrasket
Det finnes ingen øvre aldersgrense for førerkort i Norge, men for å opprettholde førerretten fra fylte 80 år, er det krav om fornyelse med helseattest.
I 2019 ble aldersgrensen for å få helseattest hevet fra 75 til 80 år, selv om dette hadde fint lite å si for Kåre Syltevik. Han var allerede blitt 97.
– Under siste sjekk konstaterte fastlegen min at jeg så godt, hørte bra og kjørte … ålreit. Så nå har jeg førerkort til 2022.
– Føler du deg trygg i trafikken?
– Ja, jeg gjør da det. Men jeg har ikke kjørt elbilen i Oslo sentrum, akkurat. Men på motorveien våger jeg meg fortsatt.
– Du må ha fått noen reaksjoner på at du kjøpte deg elbil?
– Folk blir litt overrasket, jeg har fått inntrykk av det. Men de godtar det uten videre.
Elbilisten 2021: Stadig flere klarer seg med bare elbil
Pistol mot hodet
Ingen samtale med en mann godt oppi årene uten en samtale om krigen. Særlig ikke når mannen vi har i tale har vært aktiv motstandsmann.
Under krigen var Kåre Syltevik tidlig i tjueårene, og leide studenthybel i Oslo.
– Mandag 15. november 1943 ringte det på døra, og da jeg åpnet så jeg en mann som pekte på meg med pistol.
Mannen viste seg å være en motstandsmann som ville rekruttere den da unge Syltevik. Pistolen han pekte med var ment for å finne ut hva slags stoff Syltevik var laget av, reaksjonen hans kunne fortelle mye om han var egnet for oppdrag eller ei.
Kåre Syltevik besto åpenbart testen.
– Jeg var ikke det minste redd. Jeg forsto hvor han kom fra og hva han ville.
Rekrutteringsagenten hadde fått høre av noen kontakter i Sverige at Syltevik hadde formidlet interesse for å jobbe for motstandsbevegelsen, og han gikk rett på sak.
– Han spurte om jeg ville ha cyanid-pille eller pistol under arbeidet, og lurte på om jeg kunne opprette en egen avdeling for etterretning i områdene Gardermoen, Trandum, Kløfta, Jessheim og opp til Eidsvold. Jeg bygde da opp en organisasjon som talte opp til 18 aktive menn, med ukentlige kurérsendinger til Oslo.
Syltevik flyttet dermed hjem til foreldregården utenfor Jessheim for å kunne lede dette arbeidet. Studiene fikk vente.
– Dette var det store for meg da, sier han stille, og forteller at noe av det vanskeligste var å holde på hemmeligheten om hva han egentlig gjorde der.
– Jeg ville ikke at familien skulle vite det. Men så fant mor en Browning-pistol under hodeputen min … Dermed fikk storebroren min vite om det også, men det var greit. Han påla meg bare å utvise den største forsiktighet, og det kunne vi være enige om.
Les også: Elbilferie i Norge – turistmålene hvor du kan lade elbilen under besøket
Razzia på gården
Kåre Syltevik valgte altså pistolen fra motstandsmannen som rekrutterte ham fremfor giftpillen myntet på ham selv dersom en kinkig situasjon skulle oppstå.
Nå var han en del av den hemmelige etterretningstjenesten XU, som talte rundt 1500 agenter over hele landet og som gjorde en stor innsats for å kartlegge tyskernes virksomhet i Norge – og ikke minst i å få informasjonen de fant ut.
Syltevik jobbet til daglig hjemme på gården for å dekke over undercover-virksomheten sin.
– Av forsiktighetshensyn begynte jeg også i et kor, hvor også min kurér var med, slik at vi kunne møtes naturlig i en slik sammenheng.
Av samme grunn startet han også en gymnastikk-gruppe så han kunne treffe andre motstandsfolk han selv hadde rekruttert.
– Men jeg tror de var på sporet av meg. Fredag 13. oktober 1944 var det razzia på gården. Da kom det to lastebiler med soldater med hjelm på lasteplanet. Hjelmene tydet på at det ikke var et fredelig oppdrag, at de fryktet de kunne møte motstand.
Soldatene kom klokken ni om morgenen og ble til over fire om ettermiddagen.
– De endevendte alle rommene, inkludert mitt, men heldigvis fant de ingenting. Heller ikke da de stakk høygafler inn i høyballene, men de traff heldigvis ikke kofferten jeg hadde gjemt dypt inni en av høyballene.
Les også: Sjekk ut hvilken bil som passer deg på vår elbilvelger
Våpen i høystakken
Inne i kofferten hadde Syltevik seks tyske håndgranater, tre Husqvarna 11 mm armépistoler, flere andre pistoler og ammunisjon.
– Hadde de funnet kofferten hadde det vært ute med deg?
– Jada. Det kunne skjedd. Man vet ikke hvordan skjebnen lager det.
I desember 1944 var det duket for nok et besøk på gården.
– Da kom en Mercedes med fire mann på gårdsplassen og spurte etter meg. Heldigvis var jeg ikke hjemme. Etter det gikk jeg i dekning i flere uker.
Selv om Kåre Syltevik fortsatte virksomheten også etter dette, gikk han klar av tyskerne. Men da freden kom, var det ikke snakk om å dele ut dekorasjoner eller æresbevisninger til XU-heltene.
– Nei, det var bestemt av styret at ingen skulle få dekorasjoner. Alt skulle holdes hemmelig, og slik ble det.
Helt til en rettssak i 1988.
– Da sa forsvarsministeren at taushetsplikten var opphevet, så da kom det noen bøker og slikt.
Les også: Klimagassutslippene fra veitrafikken gikk ned med 4 prosent i 2020
Livets lærdom
Etter tre-fire kopper kaffe, like mange kakestykker, en omvisning ved bilen og en aldri så liten tidsreise senere, innser vi at det kanskje er på tide å takke for visitten.
Kåre Syltevik kjører bilen inn i garasjen, tar seg langsomt og møysommelig ut av førersetet – og tar stokken, og dernest gåstolen, fatt igjen.
Men ett spørsmål gjenstår, det er tross alt ikke hver dag man får møte en snart hundre år gammel mann:
– Hvis vi skal tillate oss å være litt filosofiske før vi gir oss: Hva er den viktigste lærdommen du har tatt med deg fra et langt liv?
– At man må være god mot andre mennesker.
– Kort og godt, ikke noe du vil legge til?
– Nei, det er i grunnen bare det.
Les også: Mari Maurstads elektriske sirkus